Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, for tida tysklærer
Publisert 7. mars 2019 kl. 15:32
Millioner av elever på gata. I Australia, India, England, Tyskland, Norge og andre land. En megastreik som skal få de voksne til å innse at de ikke kan fortsette å ødelegge planeten vår på samme måte som før. 15. mars i år er dagen der denne visjonen skal bli virkelighet. (I Norge er klimastreiken annonsert til fredag 22. mars. Red.mrk.) Elever verden rundt jobber allerede på spreng for å koordinere tidenes største skolestreik for klimaet.
Lorenz Khazaleh
Siden svenske Greta Thunberg satte i gang den første skolestreiken i september i fjor, har elevene verden over skulket skolen på fredager for å gå på gaten. Også på denne fredagen, der jeg skriver disse linjene, har minst 30 000 elever demonstrert bare her i Tyskland. Til tross for gjentatte trusler fra enkelte skolesjefer om – i verste fall – å bli kastet ut av skolen.
En kultur- eller miljørevolusjon er i gang i Tyskland. Den yngre generasjonen tar avstand fra mye den eldre generasjonen elsker og tar for gitt. Bilen for eksempel. Innen kort tid har bilen gått fra å være noe hellig til noe fy-fy. Til stor bekymring for den altfor mektige tyske bilindustrien kjøper færre og færre unge mennesker seg egen bil når de fyller 18. Ungdommen ønsker også å få innført noe så tabubelagt som en fartsgrense på motorveier.
Og så vil ungdommen den mektige kullindustrien til livs. Politikerne har nettopp vedtatt å vente til 2038 med å stenge Tysklands siste kullkraftverk. Vi kan ikke vente så lenge, sier skolestreikerne. De krever stemmerett for 16-åringer. For: Er det ikke et demokratisk problem at ungdom er utelukket fra politiske prosesser som angår deres framtid?
Mens elevene streiker, sitter akademikerne på lur og spør: Burde vi ikke bli med på dette? Hvis ikke universitetene, de fremste produsentene av viten om kloden vår, gjør det, hvem ellers skal gjøre det da? Når man driver grundig nok research, vil man finne ut at denne skolestreiken allerede har spredd seg til universitetene i mange land, blant andre England, Frankrike, Belgia, Sverige, Uganda, selv om det ikke kommer særlig fram i mediedekningen. Selv på Blindern var det noen som streiket. Flere forskere har skrevet avisinnlegg der de støtter elevene – og skriver selvkritisk om sin egen generasjon. Det er viktig å redusere de ansattes flyreiser, skriver for eksempel Gunnar Kvåle og Carlo Aall i et innlegg i Khrono.
Men egentlig burde man gå mye lenger. Hvis framtiden skal være mer bærekraftig, må også forskning og undervisning endre seg. Det er populært å studere ungdommen – men det er stort sett forskerne som setter premissene, ikke ungdommen selv. Det er snakk om ungdomskultur, men ikke om voksenkultur. Det finnes et tidsskrift for ungdomsforskning, men ikke et tidsskrift for voksenforskning som undersøker kritisk «de voksnes væremåte».
Når de unge kritiserer at politikken ikke lytter til dem, så er det ikke sikkert at situasjonen er så mye bedre innenfor akademia. Dette ser man også i sammensetningen av Universitetet i Oslos egen tenketank «Tunge trender», der næringslivet dominerer. «Hvorfor», spør Lena Gross og Mariel Aguilar-Støen fra UiO i Khrono, «skal det være mer verdt å lytte til næringslivet enn til ungdommene når vår fremtid skal diskuteres?»
Kanskje skole- og universitetsstreikene kan så spirene til forandring? Kanskje 15. mars blir som twitterbrukeren Andrew Saunders ønsker: «Now we need a Climate Change Strike that will see students walk out of universities, staff out of offices, workers out of factories: are we bothered or not?»
