Av Arne Krokan, professor ved Institutt for industriell økonomi og ledelse, NTNU
Publisert 15. mars 2022 kl. 09:52
Helge Høivik trekker i en kronikk med tittel «Kommersielt trykk truer akademisk frihet» frem en rekke interessante og viktige problemstillinger som fortjener bredere behandling. Han fokuserer på at digitale læremidler fra internasjonale aktører vinner innpass i norsk akademia, og at dette truer både den akademiske friheten og jobbinnholdet for oss som er ansatt i sektoren.
Det jeg er enig med Høivik i, er at vi nok kommer til å se en overgang fra det «industrielle universitetsregimet» til et nettverksbasert regime der digitale læringsressurser, gjerne i form av åpne digitale læringsressurser, i større grad blir gjenbrukt på tvers av institusjoner. I dag har læringsressursene i stor grad kommet fra forlagene, og det har vært aksept for at fagpersonalet skriver disse (hvem skulle ellers gjøre det?), for at studentene kjøper «pensum», og for at den som underviser, foreleser med utgangspunkt i bøkene eller artiklene. Forlagene har stort sett hatt monopol på å utvikle læremateriellet, mens institusjonenes egne ansatte har hatt monopol på å formidle dette.
Klasseroms- eller auditoriemodellen har røtter tilbake til den tiden da lærebøker var et knapphetsgode og foreleserens oppgave var å formidle innholdet i lærebøkene til studentene. Med oppfinnelsen av tavlen på begynnelsen av 1800-tallet ble formidlingsmodellen mer skalerbar, og det ble mulig å lage undervisning for større klasser. Så når mange i dag snakker om «digitale forelesninger», innebærer dette for mange at de formidler innholdet i en PowerPoint på Zoom eller Teams og fremstår på skjermen med et «talking head». I heldige fall følger studentene oss i sanntid med kamera på, men mange opplever også «svarte skjermer» og at en økende del av studentene foretrekker å se opptakene.
Jeg har relativt lang erfaring med å utvikle digitale læringsdesign og har testet mange modeller. Der jeg er nå, har jeg brutt ned emner på 7,5 studiepoeng i fem deler og tilbyr en unik digital læringsreise i hver av de fem delene. Fire nettbaserte kurs à 1,5 studiepoeng danner kunnskapsbasen, mens den femte delen består av eksamen. Eksamen er en hjemmeeksamen som kan gjennomføres individuelt eller i grupper på tre. Læringsstien i de fire kursene er delt i om lag ti seksjoner som hver består av flere ulike læringsressurser. Hver seksjon innledes med en video på tre til fem minutter som forklarer hovedmomenter i seksjonen. Denne følges av tekster som er beriket med lenker til underliggende ressurser, fordypninger og ulike typer illustrasjoner. Tekster og videoer veksler med ulike typer oppgaver i form av «refleksjonsoppgaver», der de skriver innlegg til en diskusjon, «oppslagstavleoppgaver» der de finner en aktuell ressurs på nettet og forklarer hvorfor denne kan være av interesse for de andre på kurset, multiple choice-oppgaver som skal gjøre det enklere å huske momenter fra tekstene, ordskyoppgaver, hverandrevurderinger og lignende. På denne måten skapes et ultrafleksibelt læringsdesign som er asynkront, stedsuavhengig og skalerbart. På introduksjonen til «Digital transformasjon og bærekraft» er det nå over 4000 studenter, både etter- og videreutdanningsstudenter og tradisjonelle campusstudenter.
Rent pedagogisk bygger dette på et konnektivistisk læringssyn der det fokuseres på å forstå hvordan vi kan utnytte ressurser i nettverk til å skape vårt eget personlige læringsnettverk. Konnektivismen forener perspektiver fra både det sosialkonstruktivistiske og det kognitive paradigmet og legger til rette for at en i stor grad kan gjøre bruk av ressurser som er tilgjengelige gjennom våre ulike nettverk. Det er et åpent mer enn et lukket perspektiv.
Slike læringsdesign kan i stor grad erstatte tradisjonelle enveis forelesninger, og det er også stort potensial i å samarbeide på tvers av institusjonsgrensene om å utvikle gode læringsstier og læringsopplevelser. Hvis vi tok en slik utvikling på alvor, ville studenter på Nesna og de andre lærestedene få det samme kvalitativt gode tilbudet. Så kan disse ressursene kombineres med campusbaserte aktiviteter som diskusjoner, workshops, ulike typer prosjektarbeid og så videre. Hver seksjon avsluttes også med en form for evaluering der studentene kan gi subjektive tilbakemeldinger på for eksempel opplevd læringsutbytte av det stoffet som er gjennomgått. På denne måten får jeg en rask indikator på om innholdet i seksjonen fungerer etter hensikten, og en kan også raskt korrigere feil, fylle inn manglende perspektiver eller hva nå behovet for endring måtte være.
Mens jeg må utvikle alle disse ressursene selv, har professorer på Harvard et stort team til rådighet. De har gjerne en regissør og en science demo guru, en ekspert på å skape eksepsjonelle fremvisninger eller eksperimenter, på laget i tillegg til designere og pedagogiske rådgivere, og i økende grad snakker en om «learning experience design» og «learning experience platforms» som alternativ til våre digitale læringsplattformer. Oppmerksomheten skyves fra å administrere ressurser i et klasserom, der forelesningene er den bærende faglige ressursen, til å sette studentenes opplevelser i sentrum. Du kan selv se eksempler på hvordan dette fungerer på kurset «Introduction to computer science» og kjemikurset «Science and cooking: From Haute Cuisine to Soft Matter Science», begge ved Harvard. Så kan vi jo spørre studentene hva de ville foretrukket, «kjøkkenkurset» på Harvard eller to timer forelesning og to timer øvingsoppgaver, slik vi hovedsaklig praktiserer dette her hjemme.
For å ivareta universitetenes samfunnsoppdrag trenger vi gode digitale læringsressurser og læringsdesign, og jeg tenker at hvis ikke vi som er ansatt i sektoren, utvikler dette, kommer noen andre til å gjøre det, slik Helge Høivik beskriver. Så kan en jo selv tenke hva konsekvensen av en slik utvikling vil være på lang sikt.
I dag er det få eller ingen incentiver for å lage slike design. Det tar meg minimum tre måneder å utvikle en modul / et kurs på 1,5 studiepoeng med tekster, videoer, oppgaver, kvalitetssikring av innhold og referanser, oppsett av kildelister etc. Du kan selv se hvor omfattende det er i dette introduksjonskurset til «Digital transformasjon og bærekraft» eller i «Digital transformasjon for finanssektoren».
Vi trenger en ny nasjonal infrastruktur for digitale læringsdesign, en infrastruktur som gjør det enkelt å utvikle og ta i bruk digitale læringsressurser, og som fokuserer på å forenkle tilgang til aktuell kompetanse og skape gode brukeropplevelser for deltakerne. I dag bruker jeg en installasjon av OpenEdx, som fungerer ok. Installasjonen er resultat av prosjektet NTNU beta, som dessverre er nedlagt, og det er ikke lenger noe miljø med kompetanse på underliggende arkitektur eller plattformdesign tilgjengelig for videreutvikling. Det ser heller ikke ut til å være særlig vilje eller evne til å satse på slike læringsdesign eller å utvikle miljøer som kan bistå på teknologi- og produksjonssiden hverken ved min egen institusjon eller i enheten som drifter den aktuelle løsningen.
Hvis vi ikke skal bli slukt av de globale plattformselskapene, slik Høivik er bekymret for, trenger vi en omfattende satsing på plattformutvikling, og vi trenger også å se på samspillet mellom aktører i offentlig og privat sektor. Kanskje må vi akseptere at forlagene eller nye aktører ikke bare tilbyr læremidlene, men hele det digitale læringsdesignet frem til sertifisering i samarbeid med utdanningssektoren selv.
Jeg kan heller ikke se at vi har ledere i universitetssektoren som er særlig opptatt av dette og som er villige til å bruke de nødvendige ressursene som skal til for å iscenesette de kommende endringene. Vi har heller ikke politikere som har utmerket seg med forståelse av utfordringene, så hva som skal til for å skape virkelige endringer, kan en jo lure på.
Det er fristende å sitere en uttalelse fra den gang Jan Grund var prorektor på BI og sa at å endre et universitet er like utfordrende som å flytte en kirkegård, for en får ikke noe hjelp av dem som ligger der.
