Kommersielt trykk truer akademisk frihet
LUKK

Kommersielt trykk truer akademisk frihet

Av Helge Høivik, rådgiver (dosent), Universitetsbiblioteket, Oslomet – storbyuniversitetet

Publisert 21. februar 2022

Digitale læremidler fra internasjonale aktører toger inn i norsk akademia. Dette truer den akademiske friheten og jobbinnholdet, skriver Helge Høivik.

Akademia er midt i en langsom transformasjon. Papirbaserte fagtekster i høyere utdanning omdannes til nye dokumenttyper i nye faglitterære sjangre. De forener det skriftlige med lyd, bilde og programmert samhandling. La oss kalle den nye dokumenttypen for digitale læreverk. Det er her spenning mellom to tendenser.

  • Den første er økende innslag av akademisk kapitalisme. Harvard Business Review beskriver det som å åpne opp verdikjeden så eksterne leverandører kan gjøre det arbeidet de har bedre kompetanse til (i min frie oversettelse av unbundle the value chain and outsource areas where others possess superior core competencies. Det skjer i samarbeid mellom et framvoksende akademisk ledersjikt og eksterne selskaper – de kommersielle digitaliseringsgrossistene i høyere utdanning.
  • Det andre er et mottiltak der det bygges bred, nasjonal og åpen tilgang til de nye digitale læringsressursene – en Plan S for undervisning. Det forutsetter en faglitterært myndig lærerstab i tettere samarbeid seg imellom og med studentene. Man oppnår bedre læringsutbytte når det legges større vekt på faglige forberedelser ved hjelp av digitale læreverk før timen. Timen brukes da på nye måter i det omvendte klasserom.

Les også: Elsevier: Gigant med nye giga-planar

Annonse

Marked eller allmenning?

Her er noen argumenter for at det er slik med utgangspunkt i et enkelt eksempel. Det gjelder de 50 ganske like studieprogrammene i sykepleie og rundt 100 i henholdsvis lærer- og ingeniørutdanning i Norge. Man kan greie seg godt med færre studieplaner og tilhørende fagtekster hvis de digitaliseres og deles av flere. Det reduserer dobbeltarbeid som gir rom for flere studietilbud i større deler av landet. Men de tradisjonelle undervisningsformene – og det administrative apparatet som ligger bak – må forandres for å få det til. Spørsmålet er hvordan. Vil en slik rasjonalisering skje gjennom markedsmekanismene eller i tråd med norsk allmenningstradisjon?

Helge Høivik. Foto: Erik Norrud

Akademia sitter på hendene

Norsk universitets- og høyskolesektor (UH-sektoren) tar ikke dette på alvor. Tendensen er generell, men jeg bruker Oslomet som eksempel. Det er der jeg har hatt mitt virke. Her uttaler for eksempel Strategi for digital transformasjon 2018–2024 fortjenestefullt at:

Digitalisering handler ikke lenger om å gjøre det vi alltid har gjort litt bedre, men om fornyelse og transformasjon (…) Vi skal bruke teknologi til å transformere vår utdanning, forsking og formidling.

Men det samme ble altså proklamert i 1998. Jeg vet fordi jeg formulerte akkurat det avsnittet i strategien 1998–2001 i det som da var Høgskolen i Oslo. OECD-direktør Andreas Schleicher bærer samme vitnemål. I forordet til OECD Digital Education Outlook 2021 skriver han:

Bruken av innovativ teknologi har tjent til å opprettholde eksisterende pedagogisk praksis. Noen ganger ved å berike den, men sjelden transformere den.

Stilt opp mot pandemierfaringene fra 2020 demonstrerer de siste 20 åra at den enkelte institusjon ikke selv makter sin egen faglige digitalisering. Undervisere og forskere har behov for etter- og videre-utdanning. Dette visste vi også for 20 år siden, men da valgte institusjonene å satse ensidig på ph.d.-program for å bli universitet. Det gikk på bekostning av digital kompetanseutvikling. Institusjonene samarbeider knapt om digitalisering. Spede utviklingsprosjekter avvikles når midlene er brukt opp. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse presenterte høsten 2021 Digital tilstand med at vi er i startgropa. Der har vi altså vært lenge. Det mangler ikke på ord, og vi kan gå tørrskodd gjennom året ved å skritte mellom alle konferansene om digitalisering av utdanningene.

Dette er problemer på systemnivå. Noen vil kanskje hevde at det godt kan forbli slik. Jeg tror at universitetene ikke kommer unna med det.

Må private løse akademias problemer?

Hvis ikke akademia løser slike problemer, vil privat sektor gjøre det for oss. Eksemplet med de mange like studieprogrammene er ett av mange uttrykk for at høyere utdanning forblir digitalt uforløst. I Norge har sektoren 40 milliarder i årlig omsetning. Det er en sann fristelse for private investeringsfond. Tilførselen av spekulativ kapital til utdanningsfeltet fra $7 milliarder fra før pandemien til det tredobbelte på $21 milliarder i 2021.

Dette er tydeligere internasjonalt enn i Norge. Amerikansk finanskapital er ledende med aktører som Coursera, 2U (edX), Anthology (Blackboard) og Thoma Bravo (Canvas). Britiske Pearson representerer den europeiske tendens, mens India har utviklet verdens største e-læringsfirma verdt 200 milliarder (Byju’s). De trauste norske som BI og Kristiania utfordres av den britiske nykommeren EKG Capital Group som har BNP Parisbas og JPMorgan Chase i ryggen. Den eier LUMI-gruppen (Sonans) som kjøpte Bjørknes høyskole høsten 2021 og døpte den om til Oslo Nye Høyskole. En ny teknisk fagskole for databehandling er også på trappene der under navnet NTech – Norwegian School of Technology.

Digitaliseringsansvar snudd på hodet

Privat engasjementet må forstås som et system logisk svar på gapet mellom voksende kostnader og manglende digital ferdighet i universitetssektoren. For å forstå det bedre kan vi skissere tre områder for digitalisering som her er ordnet i synkende betydning 1–3:

  1. Fagtekstenes digitalisering med store konsekvensene for studieprogrammene og undervisning. Kjernen i akademisk digitalisering er tekstenes omdanning til digital notasjon. Etablert og ny kunnskap uttrykkes i fagtekstene de bruker og frambringer. Dette er akademias raison d’etre.
  2. Det studieadministrative som handler om inngående, indre og utgående logistikk om de studerende – altså søknad/opptak, organisering av timeplaner for kull og klasser, praksisordninger, eksamen og vitnemål.
  3. Til dette føyes den alminnelige drift med budsjett, regnskaps- og lønnssystemer, markedsføring, rekruttering og HR.

I praksis har denne indre sammenheng blitt snudd på hodet 3–2–1. Digitalisering har vært et administrativt anliggende. Det er altså her vi også kan plassere inn de kommersielle aktørene som i USA nå teller om lag 60 selskaper innen Online Program Management (OPM).

Fra foreleser til undervisningsassistent?

Noen, som 2U, startet i administrativ ende for å dekke også kurs- og innholdsproduksjon. Thoma Bravo’s Instructure har foten innenfor de fleste norske UH-institusjoner gjennom Canvas-systemet. Det startet som kursadministrasjon, men porteføljen utvides trinn for trinn til de øvrige områdene. Coursera vokste gjennom pandemien ved å fjerne betalingskravet. Nå er betaling tilbake som abonnement for tilgang til 7000 digitale læreverk.

Da må man vel kunne bruke assistenter til å lede studenter gjennom disse kursene? I USA gjelder det nå 70 prosent av lærerkreftene. De hyres pr kurs eller semester med svekkede rettigheter. Undervisningen strømlinjeformes med selvsensur av samfunnskritiske perspektiver.

Løsningsforslag

De negative utviklingstrekkene kan dempes. Jeg tror nøkkelleddet er en kollegial Plan S for åpne digitale læreverk. Det forutsetter etter- og videreutdannings-programmer som gir skrivetreningen på nivå med ph.d.-programmene. Lærerne må organisere seg på nye måter for forbedrede undervisningsformer. Den digitale faglitteraturen bør frambringes i rammen av normal arbeidsdag i samspill med studentenes resepsjon og tilbakemelding. Alle bidrar til hyppig revisjon i det vi kunne kalle en undervisningens utviklings- og følgeforskning. Det vil også erstatte en finkornet digital registrering av studentenes (og lærernes) gjøren og laden i AI-drevet Learning Analytics.

Her er et forslag til konkrete tiltak:

  • Nasjonale retningslinjer om at alt digitalt lærestoff som er frambrakt i det offentlig finansierte utdanningssystemet skal være Open Educational Resource (OER) som gjøres enkel, åpent og gratis tilgjengelig for alle.
  • Institusjonelle og nasjonale mekanismer for å identifisere og framvise beste praksis der opphavsmennesker og institusjoner kan få slikt lærestoff vurdert, framhevet og premiert.
  • Produksjon og god bruk av kvalifisert OER gjøres meritterende for ansettelse/opprykk.
  • Opplæring/trening i produksjon og bruk av OER tas inn i kvalifiseringsprogrammer i universitets- og høgskolepedagogikk.
  • Universitetsbibliotekene og de nasjonale nettverk og organer som binder dem sammen gis forvaltningsansvaret for OER.

Dagens retningslinje om at digitalisering av høyere utdanning fortrinnsvis skal gjennomføres av markedsorienterte bedrifter erstattes med en ny om at digitalisering av høyere utdanning bør benytte 100 prosent åpen kildekode der det er mulig, og slik at leveranse og drift/vedlikehold fortrinnsvis skjer på non-profit-grunnlag.

Les også: