Av Karine Nyborg, professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo Tore Nilssen, professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo Steinar Holden, professor og instituttleder, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo Kjetil Storesletten, professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, president i European Economic Association Bård Harstad, professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, redaktør i Journal of the European Economic Association
Publisert 5. februar 2019 kl. 22:58
Norges forskningsråd (NFR) har sluttet seg til Plan S, et europeisk initiativ for å gjøre forskningsartikler gratis tilgjengelig. Alt fra 1. januar 2020 skal all forskning støttet av Plan S-underskriverne publiseres uten betalingsmur. Plan S godtar derimot at tidsskrifter tar betaling av forskere for å publisere deres artikler.
Andre har påpekt at Plan S kan få dramatiske konsekvenser i overgangsfasen, særlig for unge forskere uten fast jobb. Vi slutter oss til disse bekymringene. Vårt anliggende her er likevel et annet, nemlig planens mulighet til overhodet å nå sine mål. NFRs «høring» om saken åpner kun for korte svar i et spørreskjema, og gir ikke rom for innspill av denne typen.
Noen få, mektige forlag krever i dag urimelig høye abonnementsavgifter for vitenskapelige tidsskrifter. Å forhindre dette er et hovedmål i Plan S, som vi støtter. Men trolig vil kommersielle forlag fortsatt, selv med åpen tilgang, kunne presse det offentlige for store beløp.
Gratis tilgang til forskning er bra. Som aviser og musikkprodusenter har erfart, er åpen tilgang likevel vanskelig å kombinere med høy kvalitet og lønnsom drift. Skal vitenskapelig publisering presses over til åpen tilgang, bør det nye systemet være nøye gjennomtenkt.
Plan S fremstår som en skisse. Dokumentene som foreligger, er vage. Risikoen for å mislykkes er knapt drøftet. Det loves støtte til de nye publiseringsavgiftene forfattere må betale, men ingen forpliktelser eller systemer for dette er på plass. Det loves maksimalgrenser for forfatterbetaling, men verken nivå eller praktisk gjennomføring er avklart. Det finnes ingen analyser som viser hvilke maksimumsnivåer som kan sikre ikke-kommersielle tidsskrifters overlevelse, eller hvordan man kan unngå at forfatterbetaling frister tidsskriftene til å godta lav kvalitet.
Kravene i Plan S er derimot eksplisitte og strenge. Forskningen må gjøres åpent tilgjengelig fra publiseringsdato, og all gjenbruk, også kommersiell, må være tillatt. At forfatteren betaler for å slippe betalingsmur for sin artikkel, aksepteres ikke, med mindre tidsskriftet er i en formalisert overgangsprosess mot full åpen tilgang. Knapt ett år før deadline fyller få anerkjente tidsskrifter kravene; for flere forskningsfelt er det knapt noen.
Forlagene kan i dag bruke betalingsmurer for å utøve markedsmakt. Men det kan de også gjøre på andre måter. Det er kunnskapen de selger, ikke betalingsmuren, som gir makt.
Et særlig godt tidsskrift er interessant for både lesere og forfattere. Det tiltrekker seg gode artikler, noe som igjen tiltrekker dyktige redaktører og konsulenter. Disses veiledning bidrar i vesentlig grad til selve forskningsprosessen. Dette høyner kvaliteten – altså en god sirkel. Eierskap av et slikt tidsskrift har høy verdi.
Selv med åpen tilgang koster det tid og krefter å lese en forskningsartikkel. Ingen kan selv vurdere en artikkel før den er lest, og selv da er de færreste kompetente til å vurdere forskningens kvalitet. Siden mengden forskning som utgis, er enorm, trenger leseren hjelp til å sortere: Hvilke artikler er viktigst, mest pålitelige, mest relevante for mitt felt? Tidsskriftene lar leserne lene seg på ekspertvurderingene til redaktører og konsulenter – som naturligvis er feilbarlige, men har større innsikt enn lesere flest.
Behovet for slik veiledning vil finnes også med åpen tilgang (og også om ansettelses- og tildelingsprosesser ikke vektlegger tidsskriftenes prestisje, slik NFRs direktør har argumentert for). Hvis gode kvalitetsindikatorer mangler, øker faren for at lesere tyr til diskriminerende fordommer, og nedprioriterer artikler av ukjente forskere utenfor eliteuniversitetene.
Hvis et kommersielt forlag ikke lenger kan kreve dyre abonnementer for gode tidsskrifter, kan de i stedet utnytte forfatternes høye betalingsvillighet. For å bli lest og lagt merke til, må forskning publiseres i kanaler som betraktes som viktige. Forskere vil strekke seg langt for å slippe til i en slik kanal.
Kommersielle forlag som eier anerkjente tidsskrifter, vil derfor kunne kreve svært høye forfatterbetalinger. Om Plan S setter maksimalgrenser for dette, vil slike forlag ha stor makt til å presse grensene oppover – slik de i dag har makt i forhandlinger om abonnementspriser. De vil også kunne omgå grensene ved å kreve annen betaling fra forfattere, som innsendingsavgifter, og ved å presse forfatterne til forpliktelser om gratisarbeid i form av konsulentoppdrag og liknende.
Det er ikke gudegitt hvilke tidsskrifter som blir de beste: Her er forskernes forventninger i stor grad selvoppfyllende. En nøkkel til å svekke kommersielle forlags markedsmakt kan ligge her.
Om noen har mulighet til å påvirke hvilke tidsskrifter som regnes som best, er det forskernes egne foreninger. Den europeiske økonomforeningen var for noen år siden misfornøyd med at forlaget som eide foreningens tidsskrift, satte en svært høy pris på det. De brøt med forlaget og startet et helt nytt tidsskrift – som raskt ble mer anerkjent enn det gamle.
Mange akademier og profesjonsforeninger driver gode tidsskrifter på ikke-kommersiell basis og er mer opptatt av kvalitet og utbredelse enn profitt. Bevilgende myndigheter kan fullfinansiere slike tidsskrifter – eksisterende så vel som nye. Det vil gjøre både betalingsmurer og forfatterbetaling overflødige.
Som påpekt av initiativtakerne til Plan S, er selve forskningen i stor grad finansiert av det offentlige. Det samme gjelder tidsskriftenes konsulenter, dels også redaktørene. Kostnadene ved drift av et godt tidsskrift er derfor neppe svært høye. Nødvendig redaksjonell uavhengighet kan sikres også ved offentlig finansiering, f.eks. slik det gjøres for norsk medie- og litteraturstøtte.
Også med åpen tilgang vil anerkjente tidsskrifter ha stor markedsmakt. Plan S forhindrer ikke dette. Økt satsing på de ikke-kommersielle er en alternativ vei å gå.
