Under 3 prosent av de beste tidsskriftene har åpen tilgang

Av Julia Loge

Publisert 27. september 2018

– Kanskje er ikke skillet mellom nivå 1 og 2 så viktig? sier Forskningsrådets John-Arne Røttingen.

Norges Forskningsråd, det europeiske forskningsrådet og ti andre forskningsfinansiører  har bestemt at fra 2020 vil de ikke finansiere forskningsprosjekter der resultatene publiseres i abonnementstidsskrifter. Det vil si at flertallet av de tidsskriftene som i dag gir uttelling i det såkalte tellekantsystemet, der universiteter premieres etter hvor mye prestisje som ligger i å publisere artikler i ulike tidsskrifter, ikke lenger er aktuelle.

For tidsskrifter på det aller høyeste nivået, nivå 2, er det bare 54 som har åpen tilgang, eller «open access». Blant de 54 tidsskriftene er også tidsskrifter på andre språk enn engelsk, som samisk og tysk.

– 54 tidsskrifter er selvsagt ikke nok til å dekke bredden av norsk forskning, innrømmer Forskningsrådets direktør, John-Arne Røttingen.

Nivå er ikke alt

Steven Ray Wilson

– Jeg er veldig for at open access er flittig brukt, fordi det er informasjon til dem som trenger det, men på den andre siden så finnes det også alternativer, sier Steven Ray Wilson. Foto: Skjermdump UiO

Kjemi er et av fagene uten dedikerte, åpne tidsskrift. Men det uroer ikke førsteamanuensis Steven Wilson ved Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo (UiO). For det første fordi mange av de åpne tidsskriftene favner over brede fagfelt, men også fordi publiseringsindikatoren ikke er det eneste som betyr noe, forteller han.

– Jeg blir veldig frustrert over ideen om at open access er drittidsskrift. eLife ergratis å publisere i, men svært selektiv og har en impact faktor som gruser de fleste nivå 2. De gode open access-journalene er minst like gode som de lukkede, sier Wilson.

Impact factor kan oversettes til innflytelsesindikator, og er et mål på hvor mange ganger en gjennomsnittlig artikkel i det tidsskriftet blir sitert.

– Scientific Reports er nivå 1, men har en høyere impact-faktor enn mange nivå 2 tidsskrifter, for eksempel Planta. Journal of clinical investigation, som er open access, har impact på 13,5, men det koster gjerne 50.000 kroner å publisere der, sier Wilson.

Scientific Reports er tverrfaglig og har åpen tilgang. Ifølge nettstedet bioxbio.com er impact faktoren 4.122, mens Plantas impact factor er 3.249.

– Nivå 1 er ikke nødvendigvis lavere kvalitet

Forskningsrådet er enig med Wilson i at en ikke må se seg blind på nivået.

– Kanskje er ikke skillet mellom nivå 1 og 2 så viktig? Vi bør bevege oss bort fra en situasjon hvor det er tidsskriftenes prestisje som er det sentrale og heller vurdere kvaliteten til den enkelte artikkel. Det er derfor Forskningsrådet og mange andre institusjoner har signert DORA-erklæringen, skriver Røttingen i en e-post til Forskerforum.

Han viser til at det finnes mange åpne tidsskrifter på nivå 1. Totalt er det 3557 åpne tidsskrift på nivå en eller to blant de over 33.000 tidsskriftene i kanalregisteret. I tillegg finnes det internasjonale Directory of Open Access Journals (DOAJ), med 12 000 tidsskrift-titler.

– Det eksisterer med andre ord et stort antall åpne tidsskrifter allerede og mange med høy kvalitet. En grunn til at det ikke er flere åpne kanaler på nivå 2, er at de åpne tidsskriftene ofte er nyere og ikke har rukket å opparbeide seg tilstrekkelig prestisje i fagmiljøene. Det betyr ikke at forskningen de publiserer nødvendigvis har lavere kvalitet. Kanskje burde det prioriteres å løfte flere OA-tidsskrifter til nivå 2, eller vi bør søke å gjøre flere nivå 2 tidsskrifter OA? spør Røttingen.

Ønsker åpen publisering

For å få flere åpne tidsskrifter over til nivå 2, mener Wilson at det trengs en endring i kriteriene.

– Kriteriene for nivå 2 rommer ikke disse mega-journalene som har veldig mange publikasjoner. Allerede der stanses det klassiske open access-tidsskriftet, sier Wilson.

Selv er han tilhenger av åpen publisering, spesielt for artikler som han tror kan være av generell interesse.

– Nå skriver jeg en paper om tull og tøys i homeopatiske preparater, det er det naturlig å ha i en open access journal, slik at ikke-eksperter kan lese, sier Wilson.

Han legger til at også mer spesialiserte artikler bør være åpne, for at pårørende som vil lese seg opp om en sykdom ikke skal trenge å betale mye for hver enkelt artikkel, eller for at forskere ved institusjoner som ikke har råd til dyre abonnementer også skal ha tilgang.

Ikke udelt positiv

Selv om Wilson støtter åpen publisering, er han ikke bare begeistret for de nye reglene fra Forskningsrådet. Wilson savner to ting i Plan S. For det første er det mange tidsskrifter som gjør det mulig å lagre så godt som ferdige versjoner av artikkelen i dedikerte vitenarkiv, som ChemRxiv i kjemi, som er tilgjengelige for alle.

– I lys av det tror jeg det vil være vanskelig å overbevise forskere om at de ikke får lov til å publisere der eller der, sier han.

Det andre argumentet er at faglige konferanser ofte resulterer i spesialnumre i lukkede tidsskrift.

– Det er trist om man blir ekskludert fra slike felles bidrag. Jeg kommer ikke til å si nei til å være med på et konferanse-nummer på grunn av journalen, sier han.

Vil diskutere hvordan finansiørene kan bidra

Fakta

Viktig for finansiering og forskerkarriere

Nivå 2 er tidsskriftene med høyest internasjonal prestisje. Kunnskapsdepartementet skiller mellom nivå 1, som er ordinære vitenskapelige publiseringskanaler, og nivå 2 i sin finansieringsmodell. Publisering i de mest prestisjefulle tidsskriftene er også viktig for den enkelte forsker som søker finansiering, lønnsøkning eller andre stillinger i Norge eller utlandet.

I kanalregisteret, listen over tidsskrifter som gir uttelling i det norske tellekantsystemet er det over 2000 godkjente tidsskrifter på nivå 2. Open access i kanalregisteret vil si at enten DOAJ eller NSD har vurdert dem.

Ikke alle er like optimistiske som Wilson eller Røttingen. I et leserinnlegg om Forskningsrådets plan skriver økonomiprofessor Kjell-Erik Lommerud at «I veldig mange fag vil Open Access påbudet for eksempel være et forbud mot å publisere på det som i tellekantsystemet heter nivå 2, det vil se 20 % beste tidsskriftene. Nybø/Røttingen sier det vil dukke opp Open Access tidsskrifter som passer i alle felt, men da er man tilbake til idéen om at bare man passerer en nødtørftig minstestandard så er det bra nok».

En professor i statsvitenskap, Karl Henrik Knutsen, påpeker i et annet leserinnlegg at innenfor hans felt er det et godt tidsskrift med åpen tilgang. Det er riktignok ikke nivå 2, og uansett kan ikke alle forskerne som er omfattet av Plan S sende sine artikler dit.

– Flere forskere har påpekt at det ikke finnes open access-tidsskrifter på høyt nivå i deres fagfelt. Tror Forskningsrådet at dette vil løse seg i løpet av 15 måneder? Hvordan?

– I plattformen til den europeiske koalisjonen er ett av tiltakspunktene at finansiørene skal bidra til at det blir etablert åpne publiseringskanaler av høy kvalitet hvor slike ikke finnes, svarer Røttingen og utdyper – Her må vi først gjøre en analyse av hvilke forskningsfelter som mangler gode åpne kanaler og hvor slike allerede eksisterer. Så må vi diskutere hvordan vi som finansiører kan bidra. Det kan for eksempel være at vi går inn og finansierer publiseringsløsninger som gjør at fagsammenslutninger kan starte egne tidsskrift, eller vi kan bidra til at eksisterende publiseringsplattformer kan få støtte til å utvikle seg videre. Her er det mange muligheter i en digital virkelighet, sier Røttingen.

Han legger også til at den europeiske koalisjonen vil legge press på forlagene til å snu sin forretningsmodell og dermed åpne tidsskrifter som i dag er lukket.

– Slik vil stadig flere av de tidsskriftene som i dag har høy prestisje på sikt bli åpne, avslutter han.

  • Les om bakgrunnen: