Av Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, f.t. tysklærer i Tyskland
Publisert 6. mai 2020 kl. 13:14
Hvorfor bruker alle Zoom? Hvorfor foregår disputaser, bursdagsfester og andre videokonferanser på denne amerikanske tjenesten med tvilsomt personvern når det finnes mer bærekraftige alternativer?
Mens jeg tenker disse tanker, må jeg tenke på lignende tanker jeg ofte tenker: Hvorfor bruker alle Word, Whatsapp eller Windows når det finnes alternativer som blir utviklet av ildsjeler uten kommersielle hensyn?
Korona-krisen har tvunget samfunnet til å se seg kritisk i speilet: Hva er viktig i livet? Hvorfor havner ansatte i samfunnskritiske yrker på bunnen av lønnspyramiden? Hvorfor bryter vårt økonomiske system sammen når vi tar et par ukers pust i bakken? Hvorfor er vi avhengige av andre land når det gjelder så viktige ting som medisinsk utstyr?
Kanskje vi kan stille lignende spørsmål etter våre nyeste erfaringer med hjemmekontor og videomøter: Hvorfor er vi så avhengige av kommersielle amerikanske tjenester? Eller heller: Hvordan kan vi bli motivert til å velge annerledes?
Når du flytter fra Norge til Tyskland, flytter du 20 år tilbake i tid. Digitaliseringen har ikke kommet like langt. Innen få måneder har jeg vært nødt til å sende langt flere papirbrev enn på 15 år i Norge. Til gjengjeld settes personvernet høyt. Skepsisen mot Google, Microsoft og Facebook er større her. Selv om Zoom er populært i tysk akademia, foretrekker mange universiteter videoløsninger basert på åpen kildekode som Jitsi og Bigbluebutton.
En fordom, som faktisk av og til stemmer, er at løsninger med åpen kildekode er lagd for nerder. Bare store selskap som Microsoft har ressursene til å ansette antropologer til å studere om folk klarer å håndtere produktene deres. Jitsi er heldigvis enkelt å bruke. Hvis man ikke gidder å installere det selv, er det bare å besøke meet.jit.si, velge et navn for et virtuelt møterom og så sende lenken til deltakerne. Koronautbruddet gjorde tjenesten svært populær, utviklingen har skutt fart, og flere hostingselskaper deltok i dugnaden og opprettet gratis Jitsi-servere som alle kunne bruke. Bigbluebutton er også brukervennlig og spesielt interessant for undervisningsformål. Man kan tegne på en tavle, lage kviss og presentasjoner.
For at ikke-nerder skal bruke slike alternative løsninger, må de bli informert. Her gjør universitetene i Norge en dårlig jobb. I motsetning til tyske universiteter anbefaler de stort sett bare de kommersielle løsningene Zoom, Skype Business og Microsoft Teams. Temaet fri og åpen programvare får heller ikke mye oppmerksomhet i Forskerforum eller Khrono. Denne desinteressen er forbausende tatt i betraktning at Norge har satset mye på å få til åpen tilgang til forskningsartikler. For åpen tilgang-bevegelsen har programvare med åpen kildekode fra begynnelsen av vært en viktig del av filosofien. For at forskningen skal være fri, må man også ha kontroll over infrastrukturen.
Hadde det ikke vært bedre hvis universitetene kunne blitt med i den globale dugnaden og støttet og videreutviklet eksisterende åpne løsninger framfor å betale dyre lisenspenger til tvilsomme aktører som opererer innenfor det som professor emerita ved Harvard Business School Shoshana Zuboff kaller overvåkningskapitalisme? Som Google, Facebook og Microsoft samler Zoom data om oss, data som blir brukt for å forutse og påvirke våre handlinger.
Flere kommentatorer har pekt på at det er de største selskapene som profitterer på koronakrisen.
Det trenger ikke å være sånn.
Les også:
