Nyheter | Psykisk helse
Publisert 14. januar 2026 kl. 17:22
Januar på Blindern byr på minusgrader, snødekke og god plass i kantinene. På plakater rundt omkring annonserer Universitetet på Oslo om et tverrfaglig, sosialt arrangement for stipendiater, postdoktorer og forskere tidlig i karrieren: «Kom for å få pizza, bli værende for å prate».
Det kan de kanskje trenge. I en ny rapport har NIFU sett på arbeidsmiljø og psykisk helse blant vitenskapelig ansatte i Norge. Svarene er hentet fra Forskerundersøkelsen 2025 og spørsmålene er stilt slik at de kan sammenlignes med SSBs Levekårsundersøkelse fra 2022.
NIFU har funnet ut at fire av fem vitenskapelig ansatte er fornøyd med jobben sin, omtrent det samme som i befolkningen generelt. Men deretter skårer de dårligere enn befolkningen generelt på alle spørsmål om psykisk helse. Nesten tre ganger så mange som i befolkningen generelt svarer at de har vært plaget av angst, nervøsitet eller rastløshet den siste måneden.
Aller vanskeligst er det for stipendiater og postdoktorer. De opplever mest stress, mest depresjon og mest søvnproblemer som skyldes arbeidet.
Tallene er ikke overraskende, sier stipendiatene Johannes Sørby Heines og Magnus Thøgersen. De er ansatt på Fysisk institutt ved UiO, og i tillegg til å jobbe med doktorgradene sine i fysikk, sitter de i styret i stipendiatforeningen UiODoc.
– Det ligger i phd-stillingens natur. Jeg er ansatt og får lønn, men er i et student/lærer-forhold, og må fortsatt vise hva jeg er verd og arbeide ut fra at alt jeg gjør skal bedømmes på et tidspunkt, sier Thøgersen.
I rapporten peker NIFU også på en annen side av rekrutteringsstillingenes natur: de er midlertidige. NIFU-studien har ikke tidsserier, men Heines tror dagens stipendiater kjenner ekstra godt på midlertidigheten:
– Det er mangel på stillinger og finansiering og fremtiden oppleves mer usikker. Det stiller større krav til arbeidet ditt, og til å bli likt av fagmiljøet, fordi du er avhengig av anbefalingsbrev for å søke jobber videre, sier hen.
NIFU trekker fram økte krav til at forskere skal innhente midler, tilegne seg pedagogisk kompetanse og rapportere, i tillegg til midlertidighet og opprykkskrav, som mulige årsaker til den høye forekomsten av angst, nervøsitet eller rastløshet.
– Det er ikke overraskende at forskere rapporterer om flere psykiske helseplager enn befolkningen for øvrig, det vet vi fra internasjonale undersøkelser. Men det er overaskende og bekymringsverdig at forskjellen er så stor, sier Steinar A. Sæther, leder i Forskerforbundet.
– Er arbeidsmiljøet i akademia helsefarlig?
Sæther tar en lang tenkepause og svarer: – Jeg ville ikke formulert det slik, men det er noen spesifikke risikomomenter i akademiske karrierer, spesielt i tidlige faser – som vi må ta på større alvor enn det vi har gjort.
Sæther anbefaler Forskerforbundets faktaark med tiltak som tillitsvalgte og arbeidsgivere kan følge opp. Men han mener også at det må jobbes strukturelt med arbeidsmarkedet for forskere, fordi selv om alle mener norsk næringsliv må bli mer forskningsintensivt, mangler koblingene som gjør næringslivet attraktivt for forskerne og vice versa.
Heines har et halvår igjen av stipendperioden, og har fått med seg flere nylige rapporter om arbeidsvilkår i akademia. I fjor kom en studie som viste at det er en forventning om at forskning skal være førsteprioritet, på bekostning av både fritid og andre oppgaver, men at mange har utviklet metoder for å håndtere dette.
– Det er en kultur i akademia for overarbeid, sier Heines. – Som stipendiat, når man nettopp har begynt, er det vanskeligere å håndtere de forventingene og den kulturen, mener hen.
Thøgersen er i år to, og har allerede kjent på overarbeidskulturen. Han forteller at første halvår kunne han selv bli stresset av å se at kollegaer var stresset:
– Hvis jeg så at kollega var travel, men jeg ikke var det, så begynte jeg å lure «har jeg misforstått noe, gjør jeg noe galt?». Som menneske vil man passe inn, og selv om det er vanskelig å sammenligne seg med andre, så gjør man det. Så selv om du ikke er stresset, så stresser du likevel.
Gjennom arbeidet i UiODoc har de sett at det finnes tiltak for å støtte stipendiater, men at det varierer, både mellom fakulteter og institutter. Thøgersen trekker fram Senter for tverrfaglig kjønnsforskning som et godt eksempel. Der har stipendiatene innimellom lunsjer kun for stipendiater, slik at de kan snakke sammen om alt som de ikke vil at veiledere eller sjefer skal høre.
Arbeidspress og psykisk helse i akademia er ikke et nytt tema. Heines tror dessverre ikke at universitetenes stadig trangere økonomi gjør det lettere å gripe fatt i problemene.
– Samtalene stopper ved «det er vanskelig, noe burde gjøres», men ingen har tid til å ta ordentlig tak i det, sier Heines.
– Eller de sier «det er akademia, sånn er det dessverre», istemmer Thøgersen.
«De aller fleste vitenskapelig ansatte i akademia er fornøyde med jobben sin», er ett av NIFUs hovedfunn. Bare ti prosent har svart at de er misfornøyd. Stipendiatene forstår det godt.
– Selv om vilkårene ikke er så gode, så har vi vissheten om at det er ganske privilegert å kunne drive med noe så interessant som forskning. Da aksepterer vi arbeidsforholdene, sier Heines.
– Vi finner det interessant og det gir prestisje, så da kan vi leve med noen brister, som å sove dårlig eller ha en sjef som er rævhøl, sier Thøgersen.
De aller mest fornøyde er de på toppen av stigen, professorer, dosenter og faglige ledere, ifølge denne rapporten.
– Det er ikke så rart, de som ikke er fornøyd slutter jo, forlater akademia, sier Heines.
Når Forskerforum gjengir dette til Forskerforbund-lederen, utbryter han:
– Det skal vi ikke slå oss til ro med!
– Hvis vi i framtiden skal leve av noe annet enn råvareeksport, kan vi ikke akseptere at forskerkarrieren undergraves og oppleves mindre attraktiv enn den kan være.
