Sametinget: Vi viser omsorg for samiske kulturminner
Annonse
Annonse

Sametinget: Vi viser omsorg for samiske kulturminner

Av Hans Ole Eira (Sp), sametingsråd

Publisert 14. april 2021

Med meldinga om samisk kulturminnevern signaliserer Sametinget et tydelig ansvar for egen forhistorie og historie, skriver Hans Ole Eira.

Sametingets plenumsmøte behandlet i mars Áimmahuššan – melding om samisk kulturminnevern, som viser bredden av Sametingets ansvar innenfor kulturminnevern. Meldingen vil være et viktig og nødvendig redskap i arbeidet med fremtidig forvaltning på feltet.
Samiske kulturminner er spor etter bruk – enten det er spor etter eldre bosetting i fjordbygda, det gamle huset på det åpne tunet, eller de mange sporene etter ferdsel og næringsutøvelse på vidda. For meg som reindriftsutøver er de samiske kulturminnene merkesteiner og påminnelser i landskapet. Hver vår, så lenge jeg kan minnes, har jeg og min familie fulgt reinflokken fra Náhpolvuopmi i Kautokeino til Lákkonjarga ved Altafjorden.

Kulturminner overalt

Flyttevegene er umerka og uten skilt. Her og der er det opptråkka far eller kjørespor, men i lange strekninger er vegen knapt nok synlig for det uvante øyet. For reinflokken og for oss som årlig følger denne vegen, er stiene synlige og merkene mange. Det er bålplassen der vi alltid stopper for en hvil og en kaffe. Det er teltplassen, det er fjellet de eldre hadde så mange fortellinger om, og som de lærte oss å hilse respektfullt på. Vegen fra vidda til kysten er full av merkesteiner og påminnelser om dem som brukte dette området før oss. De mange ulike landskapene har kvaliteter og egenskaper som har gitt, og som fremdeles gir oss muligheter. Landskapene tar også vare på våre spor for ettertiden, samtidig som de viser oss hvordan forfedrene og formødrene forsto landskapene i sin tid, og hvilke valg de gjorde ut fra det.

Annonse


Reindrifta er ikke den eneste som har satt spor etter seg. Overalt i de samiske landskapene finner vi kulturminner. I samiske bygder og grender, fra Elgå i sør til Varanger i nordøst finner vi spor etter samisk bruk og bosetting. Det er sjelden store inngrep eller ruvende byggverk vi finner etter våre forfedre. Sporene er flettet inn sammen med dagens bebyggelse og ulike aktiviteter fra ulike tider.  Et beskjedent bolighus, ei god slåtte-eng, et skyteskjul for villreinfangst, en teltring med ildsted, ei nausttuft, ei stø eller et stabbur. Dette er alle minner etter folk som med kunnskap, nøysomhet og omtanke har forvaltet de ressursene naturen og landskapene har gitt.

Ansvar for egen historie

Melding om samisk kulturminnevern, Áimmahuššan, drøfter mange ulike tema, som behov for ytterligere registrering av samiske kulturminner, digitalisering og samordning av allerede innsamla kulturminnekunnskap, styrking av samisk bygnings- og fartøyvern, framtidig arbeid med samiske helligsteder, forvaltning av samisk gravmateriale og samarbeid og rolleavklaring mellom ulike forvaltningsnivå.


Med denne meldinga signaliserer Sametinget et tydelig ansvar for egen forhistorie og historie. Vi viser omsorg for kulturminnene og landskapene de er en del av, og peker ut ei klar retning for hvordan denne kulturarven skal forvaltes framover. Sametinget ønsker å styrke samarbeidet og kontakten med lokalsamfunn for å sikre ivaretakelse av kulturminner og kunnskap om tradisjonell landskapsbruk. Meldinga gir oss rammer for å utarbeide retningslinjer og konkrete verktøy for en forutsigbar, målrettet og enhetlig kulturminneforvaltning.
Ved å følge opp meldinga tar vi ansvar for at den samiske kulturarven skal kunne videreføres til neste generasjon. Og det er nettopp det det samiske ordet áimmahuššan betyr: å ta vare på, vise omsorg for og å bry seg om.

  • Les også: