Kritikk | Bokanmeldelse
Tre historikere fra BI, Høgskolen på Vestlandet og forskningskonsernet NORCE har fått i oppdrag å skrive forskningskonsernet SINTEFs historie, i anledning sistnevntes 75-årsjubileum. SINTEF begynte som «Selskapet for industriell og teknisk forskning ved Norges tekniske høgskole», ble «Stiftelsen for…» i 1980, før det ble hetende bare SINTEF i 2008. Dette er på samme tid en bok i sjangeren organisasjonshistorie / vitenskapshistorie / industrihistorie, og en bok i sjangeren jubileumsbok.
Pål Nygaard, Håvard Brede Aven og Knut Grove
Teknologibyggerne: SINTEF 1950-2025
Fagbokforlaget, 2025
463 sider
Veil. pris: kr 599
SINTEF begynte som NTHs oppdragsforskningskontor med tre ansatte, og er i dag et skattepliktig «forskningskonsern» (og samtidig «uavhengig og allmennyttig stiftelse») med 2200 ansatte og over fire milliarder kroner i inntekter. Boka er delt i fire deler, som alle har spørsmål som overskrifter: Forsking for professorene? (1950-1970), Forsking for nasjonen? (1970-1987), Forsking for overskudd? (1987-2004) og Forsking for bærekraft? (2004-2024). Det første som møter leseren, er konserndirektør Alexandra Bech Gjørvs forord. Her gjøres det klart hvem sin historie dette er. I setningen «Underveis fusjonerte vi med det Oslo-baserte Sentralinstituttet for Industriell Forskning (SI), som ble opprettet året før SINTEF og som var SINTEFs største konkurrent gjennom de første 40 år.», så er vi-et klart et SINTEF uten SI. Og når da det Oslo-baserte SI bringes inn i historien, så er det som regel som kontrast, i et avsnitt eller to på slutten av et kapittel, eller i grafiske fremstillinger av ansatte og inntekter. Interessant nok, så kan dette godt være en funksjon av kildetilfanget. Forfatterne har kunnet benytte seg av to arkiver fra SINTEF (ett lokalt og ett oppbevart hos Statsarkivet), men det finnes ikke noe bevart arkiv fra SI, som altså fusjonerte med SINTEF i 1993.
Disse kontrasteringene fungerer i og for seg godt til å bringe frem konfliktlinjene mellom Oslo og Trondheim, og boka viser hvordan SINTEF, som integrert del av NTH og intern, og senere ekstern, konkurranse (og, ifølge enkelte, «kreftsvulst») for NTNU, er i konstant samspill med norsk industrihistorie, fremveksten av velferdsstaten, markedsdreining, målstyring og digitalisering. SINTEF har utviklet stabile oljeplattformer for havet, nyskapende helikopterdrakter, nano-plastkuler og organisasjonsteori, og de samlet dataene som skapte muligheten for stykkprisfinansiering av det norske helsevesenet.
SINTEF begynte som NTHs oppdragsforskningskontor med tre ansatte, og er i dag et skattepliktig «forskningskonsern».
Det synes på skrivestilen at dette er et samarbeidsprosjekt med forskjellige hovedforfattere på forskjellige deler, selv om det er gjort et godt forsøk på å «skrive det sammen.» Til tider er det lite agens å spore i setningene, noe som kan gjøre denne historien – norsk industri-, teknologi- og vitenskapshistorie med SINTEF som historiens subjekt – tørrere enn den burde være.
Ettersom SINTEF har lang historie med materialforskning, så kan det passe å dvele litt ved bokens materialitet og mediering. Et sjangertrekk ved «jubileumsboka» er tykke blanke sider og stort format, men dette er ikke tilfelle med denne boken, utgitt av Fagbokforlaget. Dette er ikke noe stort problem, annet enn at bildene skinner noe igjennom de tynne sidene. Men jeg skulle gjerne hatt flere bilder, og dessverre er det tatt noen layout-valg som jeg ikke synes fungerer så godt. Introduksjonstekstene til de forskjellige delene er trykket med svart skrift på grønn bakgrunn, som gjør det svært vanskelig å lese dem, og de bildene som finnes, er satt inn litt tilfeldig ut ifra plasshensyn heller enn i direkte samspill med teksten, som gjør dem mindre illustrerende enn de kunne vært.
De fire delene forsøker å sette opp det som er den sentrale spenningen i SINTEFs historie i hver av de fire tidsperiodene, men de kretser rundt de samme spørsmålene: Hvem skal være styrende for forskningsretningen, og hvem representerer «samfunnet»: professorene, markedet, eller staten? Denne boken viser at SINTEF alltid har stått i spenning mellom disse, at «samfunnsoppdraget» har endret seg over tid, og at den teknologiske og politiske utviklingen i etterkrigs-Norge ikke kan skilles fra hverandre. Det er mye interessant å tenke på her – som i hvor stor grad denne historien er personavhengig, i et lite land, men også avhengig av hvem som har tilgang til beslutningstakere. Dette får forfatterne godt frem med små vignetter av alle SINTEFs ledere, og fokus på deres påvirkning på organisasjonen, men også flere historier om hvordan viktige politiske avgjørelser tas etter at noen har satt seg riktig sted på en middag.
Teknologibyggerne er et solid stykke arbeid, basert på grundig arkivarbeid, intervjuer, samtaler og notater, og satt i sammenheng med organisasjons- og økonomihistoriske perspektiver. Boka bærer riktignok tydelig preg av kildetilfanget. Det er kildenær skriving, og selv om teoretiske perspektiver dras inn iblant (hovedsakelig i introduksjoner og epiloger) så er dette historie skrevet mer for å fortelle enn for å belyse.
