Kritikk | Bokanmeldelse
Stein Tønnesson, seniorforsker emeritus ved Institutt for fredsforskning, har i store deler av sin karriere forsket på og skrevet om Vietnam-krigene – i flertall. Krigene fra 1946 til 1975 hadde Frankrike og deretter USA som krigende vestlig part. Konflikten spredte seg etter hvert også til nabolandene Laos og Kambodsja, og i et geopolitisk perspektiv var Kina og Sovjetunionen viktige aktører.
Avhengig av ståsted var dette et anti-imperialistisk opprør, en borgerkrig og en kald krig. Uavhengig av ståsted var det en katastrofe: Med mer enn to millioner drepte er det den blodigste krigen etter andre verdenskrig.
Boken vektlegger i liten grad disse sidene ved krigene, og fokuserer i stedet på beveggrunner for og betydningen av de politiske og militære ledernes handlinger. Dermed er det få utbroderende historier om sivilbefolkningens lidelser eller om de store militære tapene på alle sider av konfliktene. Dette er ikke en svakhet.
Det er vanskelig å se hvordan denne korte boken kunne klart å dekke et så omfattende tidsspenn og så mange kryssende og komplekse konflikter, uten å ta et slikt valg. Tønnessons inngående kunnskap om etnogeografien i området gir oss i åpningskapittelet «Folk og land i Indokina» en presis innføring i både ulike folkegrupper, spesifikke landområder og interne konflikter. Han starter i tillegg sin fortelling i 1885 og gir dermed leseren en større kontekst for å forstå krigene.
228 sider
Veil. pris: kr 329
Lidelsene blir heller ikke utelatt, men oppsummeres i korte, bitende avsnitt: «Den tynt befolkede Krukkesletta ble bombet av fly stasjonert i det nordlige Thailand i et ufattelig omfang. I årene 1965–1973 slapp USA 2,1 millioner tonn bomber over Laos, like mye som over Japan og Tyskland til sammen i andre verdenskrig. Krukkesletta ble gjennomhullet av bombekratre og nærmest ubeboelig for de etniske minoritetene som holdt til der.»
Forfatteren menneskeliggjør og ansvarliggjør de ulike aktørene på en måte som gjør at militære aksjoner ikke er ansiktsløse vedtak.
Når Tønnesson gjør sin fortelling til beslutningstagernes historie, er konsekvensen at forfatteren menneskeliggjør og ansvarliggjør de ulike aktørene på en måte som gjør at militære aksjoner ikke er ansiktsløse vedtak, men konkrete politiske beslutninger utformet av navngitte personer i bestemte møter eller forhandlinger.
Det betyr en mer inngående forståelse av personer som Nord-Vietnams president Ho Chi Minh og USAs forsvarsminister Robert S. McNamara, og åpner også for den kanskje mest interessante dimensjonen ved boken: kontrafaktiske spekulasjoner. Inngående kunnskap om politiske beslutningsmønstre, de ulike aktørenes personlige karakter, og konflikter i opinionen (mye som følge av at Vietnamkrigen var den første TV-krigen) gjør at forfatteren kan stille spørsmål som «Hva ville JFK ha gjort?» eller «Kunne USA ha vunnet krigen?». Overbevisende kildebruk, et presist språk og skarpe analyser gjør at historien på denne måten settes i spill som levende historie. Kampen om sannheten, som kanskje er bokens egentlige tema, tjener på dette grepet.
I et lite kapittel mot slutten av boken gir forfatteren en kort oppsummering av hvordan Vietnamkrigen ble gjenstand for politisk strid og praktiske konsekvenser også i Skandinavia, med partipolitiske konflikter, gatekamper mellom politi og demonstranter – og et stort antall båtflyktninger fra Vietnam. Vietnam-krigene er også norsk historie.
Les også:
