Publisert 25. mars 2015 kl. 10:55
Store endringer er på vei for landets universiteter og høyskoler. Onsdag 25. mars presenterte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mye av innholdet i stortingsmeldingen «Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren» for pressen. Stortingsmeldingen blir lagt frem for Kongen i statsråd fredag 27. mars.
I meldingen konkretiserer regjeringen flere av de varslede fusjonene i sektoren. Også endringer i finansieringen av universiteter og høyskoler blir foreslått.
De mest sentrale forslagene er:
Store fusjoner
Regjeringen varsler fem store institusjonssammenslåinger (se faktaboks) allerede fra 1. januar 2016 hvis tidsplanen holder. Det legges også opp til vurdering av flere konkrete fusjonsforslag, men her har regjeringen ikke konkludert ennå. Formålet med de store fusjonsgrepene til regjeringen er å heve kvaliteten på forskning og høyere utdanning. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier til Forskerforum at større enheter skal kunne gjøre bedre prioriteringer og konsentrere innsatsen. Men arbeidet med samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) langt fra er over med denne stortingsmeldingen, legger han til.
– Dere gjør en del endringer på et veldig høyt strukturelt nivå, og forventer effekter på et ganske lavt strukturelt nivå – at fagmiljøene og utdanningene skal bli bedre. Hvordan skal dere få til den koblingen?
– Ja, hva er «the missing link»? Det står og faller på at styrene i større institusjoner vil ha større muligheter til å prioritere og ta gode faglige beslutninger, sier Isaksen.
– For å ta et tenkt eksempel: Hvis du har tre institusjoner som har tre økonomiutdanninger, har det vist seg veldig vanskelig gjennom SAK-prosessen å få de tre til å koordinere samarbeidet, og ikke minst konsentrere. Hvis de tre institusjonene blir én institusjon, er sjansene for å få til det mye større, rett og slett.
– Men det er ingen garanti?
– Nei, det er ingen garanti når vi har institusjoner hvor det er styrene som tar de overordnede strategiske valgene, men min erfaring er at dette er en sektor som er opptatt av hva de politiske signalene er, opptatt av hva de folkevalgte og demokratiet i Norge ønsker med universitets- og høyskolesektoren. Så når vi sier at samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon blir en minst like viktig oppgave – ja det blir en formidabel oppgave for institusjonene – så regner jeg med at det er en beskjed som blir hørt.
Institusjoner i grenseland
De institusjonene som ikke inngår i en fusjon som er omtalt i stortingsmeldingen, vil bli vurdert etter konkrete kvalitetskriterier for fremtidig plassering i den nye universitets- og høyskolestrukturen.
– Det er kjente kriterier som vil være relevante for å vurdere om institusjonene som nå ikke er med i en fusjonsprosess kan bli stående alene, forteller statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad.
Kriteriene er:
Kunnskapsdepartementet understreker at dette er de kriteriene som anses viktigst når det skal vurderes om institusjoner skal slås sammen, men at det også vil være andre forhold som er relevant. Eksempelvis evalueringer fra Forskningsrådet og Nokut.
«Det er viktig med en samlet skjønnsmessig vurdering for å kunne fange opp andre sider ved kvalitet,» skriver Kunnskapsdepartementet og understreker samtidig at det vil bruke kriteriene i dialogen med institusjoner som ikke er solide nok til å forbli selvstendige institusjoner.
«Departementet ser særlige utfordringer i høyskolestrukturen på Vestlandet og vil arbeide for å finne hensiktsmessige løsninger som kan gi sterkere institusjoner i regionen. Departementet vil fremover også ha kontakt med andre institusjoner for å avklare deres plass i den framtidige universitets- og høyskolesektoren,» skriver Kunnskapsdepartementet.
– Det er nok av eksempler på at den vurderingen vil være triviell – det er ingen tvil om at Universitetet i Oslo kan stå på egne ben – men det vil også være institusjoner som kan være mer i grenseland, sier Haugstad.
– Studier vil bli avviklet
I tillegg foreslås det å gjennomføre en vurdering av porteføljene av mastergrader og doktorgrader, etter strengere krav enn i dag. Kravene skal utarbeides i samråd med Nokut og Forskningsrådet, og skal ikke bare stilles til nyopprettede studier.
– Vi har sett en betydelig fremvekst av nye, ganske smale mastergrads- og doktorgradstilbud som kan synes å være forankret i for svake fagmiljøer. Vi ønsker at programmene skal ha større bredde og forankres bedre i fagmiljøene enn i dag, sier Haugstad.
I en overgangsperiode får institusjonene mulighet til å gjennomgå porteføljene sine og vurdere om de tilfredsstiller de nye kravene. De som ikke gjør det, må enten styrke fagmiljøene eller rydde i porteføljen.
– Vi regner med at noen av dagens tilbud innen master- og doktorgradsnivå vil bli avviklet, og andre vil bli styrket som resultat av denne gjennomgangen, sier Haugstad.
Foruten å skjerpe kravene til opprettelse av studier, blir det også vanskeligere for en høyskole å søke akkreditering som vitenskapelig høyskole eller universitet. Men gladnyheten for noen institusjoner er at det såkalte frysvedtaket for opprykk til universitet, tines opp. Regjeringen har ikke villet godkjenne nye universiteter før denne stortingsmeldingen ble presentert. Nå blir det igjen mulig.
– Det blir ingen permafrost i sektoren. Men det blir langt strengere kriterier enn i dag, sier Torbjørn Røe Isaksen.
Institusjonene må blant annet vise til et større antall doktorgradskandidater på hvert program over tid enn tidligere.
Campus på hver nes
Samtidig som det gjennomføres en rekke fusjoner, vil det ikke påvirke antall studiesteder. Kunnskapsministeren la vekt på under presentasjonen av stortingsmeldingen at strukturreformen skal ivareta utdanningstilbud over hele landet.
Statssekretær Bjørn Haugstad utdyper at dette er et svar på en særnorsk utfordring: Hvordan man skal kunne heve kvaliteten på fagmiljøer som skal tjene en liten befolkning over store arealer.
– Når vi setter strengere krav til fagmiljøene for opprettelse av nye master- og forskerutdanninger, vil det bidra til at nye og eksisterende mastergrader er forankret i sterkere fagmiljøer. Så kan man undres hvorfor man skal slå sammen to institusjoner når det er fagmiljøene som er problemet. Vi har insistert på at dette er en sammenslåing av institusjoner, ikke studiesteder. Da vil det være naturlig for institusjonsstyrene å gå igjennom fagporteføljene og vurdere hvilke studier som tilbys ved hvert studiested. Når to slår seg sammen vil det være rom for økte spesialisering på hvert campus.
– I stedet for en høyskole på hvert nes, får vi et campus på hvert nes. Er det egentlig en løsning?
– Et studiested på hvert nes er ikke målet med disse grepene. Men vi har en iboende strukturell spenning i dette landet fordi vi på den ene siden må konsentrere ressurser for å heve kvaliteten, og på den annen side er en liten befolkning som har spredd oss ut over et ganske stort land. Dette er et dilemma som ikke kan løses, men som må håndteres. Og det må håndteres bedre enn i dag. Denne meldingen er grepet.
