Publisert 10. september 2018 kl. 12:31
Det er mye godt å si om utdanningene norske studenter får ved våre universiteter og høyskoler. Studentene sier det selv: I Kandidatundersøkelsen gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) oppgir flertallet av uteksaminerte studenter at de er være fornøyde med utdanningene de tok, og med lærestedene.
Likevel er det funn i undersøkelsen som gir grunn til både bekymring og forundring. To paradoksale funn i årets undersøkelse er verdt et grundigere blikk:
Som vi omtalte på Forskerforum.no i august, har nedgangen i tilfredsheten blant studentene ved noen av de fusjonerte universitetene gått ned.
Universitetet i Sørøst-Norge og NTNU er blant universitetene som har lavest andel fornøyde studenter, og andelen fornøyde har gått ned siden fusjonene. Noen krise er det ikke: Som sagt er de fleste fornøyde, men reduksjonen er merkbar.
Ved NTNU, som i 2016 ble Norges største universitet etter fusjonen med høyskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik, har andelen som sier seg svært fornøyd med utdanningen, falt fra 62 prosent i 2015 til 52 prosent i 2017.
Og andelen som sa seg fornøyd med selve lærestedet, har falt fra 60 prosent i 2015 til 50 prosent i 2017.
Undersøkelsen sier lite om årsakene til fallet, men NIFU påpeker selv fusjonene som en merkbar hendelse mellom de to måletidspunktene. Det gjør også hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved NTNU, Gry Eva S. Alterskjær. Fagforeningen har i lang tid advart mot den økte arbeidsbelastningen for de ansatte som følge av fusjonene. I like lang tid har Kunnskapsdepartementet og institusjonsledelsene gitt uttrykk for at gevinstene på sikt vil veie opp for utfordringene her og nå. Dit har vi altså ikke kommet, og igjen står vi med et tilsynelatende paradoks: Kurvene for forventning og realitet krysser hverandre ikke. I hvert fall ikke ennå.
Det andre paradokset er at en uventet andel studenter innenfor noen av utdanningsløpene som har blitt ansett å ha høyest etterspørsel i arbeidslivet, ikke får seg relevante jobber. 16 prosent av sivilingeniørene og 14 prosent av realistene er arbeidsledige et halvt år etter uteksaminering. Målingene er gjort for kort tid etter endt utdanning til å si at kandidatene ikke kommer til å få seg relevante jobber, men sammenliknet med andre fag er det noen overraskede forskere i NIFU som må konkludere med at «arbeidslivet uttrykker behov for kompetanse i naturvitenskapelige og tekniske fag, samtidig som nyutdannede med disse utdanningene har særlige vansker med å få jobb». Dette er fag som er utsatt for konjunktursvingninger i næringslivet, men selv etter at konjunkturene peker oppover igjen, er arbeidsmarkedstilpasningen for disse studentene lavere enn for mange andre fag. Hva kan dette skyldes?
Jeg tror grunnen til at vi opplever disse funnene som paradoksale, er at vi har godtatt noen premisser som ikke viser seg å stemme like godt som vi har trodd. Det at studenttilfredsheten går ned, er kun paradoksalt dersom vi tror at den vil gå opp eller forbli uforandret gjennom store omstillingsprosesser. Det paradoksale ved at realister har for høy arbeidsledighet etter endt utdanning, er at vi har trodd på antakelsene om at vi trenger mange flere realister. Antakelsene kommer gjerne fra NHO og arbeidsgivere, men deres langsiktige, brede antakelser er ikke nødvendigvis overførbare til den faktiske virkeligheten i 2018.
Begge paradoksene baserer seg på antakelser om at endringer på ett strukturelt nivå skal gi konkrete, målrettede resultater på et helt annet strukturelt nivå. Da sitter vi igjen med et par magiske paradokser. For hva er magi, om ikke evnen til å bedra andre og seg selv til å se sammenhenger som ikke finnes?
Les også: