Av Kjetil Vikene
Publisert 18. desember 2024 kl. 14:24
I en godt disponert bok beskriver forfatteren hvordan terrorismens natur har endret seg – og endrer seg. Den er tettpakket med informasjon og bruker også tabeller og plansjer med god effekt. Boken er tilgjengelig også for oss uten særlig samfunnsvitenskapelig bakgrunn. Torbjørn L. Knudsen er selv professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, og han leder Regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg.
Boken er også interessant i en norsk kontekst. Anders Behring Breivik, Zaniar Matapour og Philip Manshaus plasseres inn i en større ramme, historisk og teoretisk. Dagens terror er preget av digitale flater og identitære, «ensomme ulver», men det er «grunn til å minne om at ulver er flokkdyr», tilføyer forfatteren, og understreker at både høyreradikale Breivik og islamistiske Matapour inngår i et større landskap av ideologisk og religiøs valør – og at de har noen fellestrekk med tidligere tiders terrorister.
En ganske kjølig utlegging av terrorismens historie utgjør bokens første del, der terrorisme er et historisk avgrenset fenomen, med fem distinkte «bølger». Den første, anarkistiske bølgen tidfestes til midten av 1800-tallet, med et klimaks i overgangen til et nytt århundre da en rekke statsoverhoder i Europa ble drept i attentater. Så følger terror fra nasjonalistiske, antikoloniale frigjøringsorganisasjoner, etterfulgt av antiimperialistisk terror, og deretter religiøst motivert terrorisme.
Torbjørn L. Knudsen
Terrorismens vekst og fall. En historisk innføring
Universitetsforlaget, 2024
336 sider
Veil. pris: kr 449
I del to av boken gir forfatteren en akademisk ramme for den historiske utleggingen – og går gjennom forklaringsmodeller fra fagfeltene psykologi, sosiologi, internasjonal politikk og økonomi. Psykologiens forklaringskraft er svært lav ifølge Knutsen: At terrorisme skulle være psykopatologi, avfeier han kontant. Sosiologiske teorier klarer seg litt bedre, men det er først i koblingen mellom sosiologi, internasjonal politikk og økonomiske organisasjonsmodeller, at vi kan få et godt grep om terroristenes handlinger og beveggrunner – særlig i vår egen tid. Underveis tar forfatteren også oppgjør med andre myter – for eksempel at den typiske terrorlederen kommer fra dårlige sosioøkonomiske forhold. Snarere tvert imot, skriver Knutsen: «Det later til at terrorister flest ikke kommer fra fattige kår, men snarere fra forholdsvis gode hjem, og særlig gjelder dette terrorlederne, som påfallende ofte kommer fra privilegerte familier.»
«Anders Behring Breivik, Zaniar Matapour og Philip Manshaus plasseres inn i en større ramme, både historisk og teoretisk.»
Til dette hører det også at fattige land ikke er mer preget av terror enn rike, eller at autoritære nasjoner er mer rammet en liberale: Så lenge styresettet er sterkt og forvalter sitt voldsmonopol effektivt, er det ikke grobunn for terrorisme. Det er når et styresett er i endring at grunnen er mer fruktbar, særlig hvis endringen går fra autoritært til et mer progressivt og liberalt styresett. I tillegg er det en viktig forutsetning for terrorisme at sivilsamfunnet er lite utviklet. Det er disse to poengene som, slik jeg forstår Knutsen, er de viktigste grunnelementene for å forklare terrorisme.
I bokens siste del tar Knutsen tak i terrorismens femte bølge – som er den vi står i nå. Med begrepsparet sentrum/periferi gir forfatteren et rammeverk for bedre å forstå terrorismen i dag. Det er en nedgang i terrorisme i Vesten (sentrum), og i periferien er den i endring. Han nevner også kort hvordan klima, geografi og demografi påvirker terrorismens utvikling og endring – og sannsynliggjør sine funn i lys av sitt historiske sammenligningsgrunnlag.
Derfor ble jeg – etter mer enn 300 sider med dypdykk i terrorismens historie og en omfattende utlegging av teoretiske forståelsesformer av fenomenet – først veldig overrasket når boken ender med et forslag om å slutte å bruke begrepet terrorisme, siden det har «mistet all analytisk mening».
I neste øyeblikk skjønner jeg imidlertid hvordan Knutsen kommer til denne konklusjonen. Enkelt forstått: Når terrorismen ikke lenger er ment som en ideologisk aksjon som gjennom frykt er ment å skape forandring, men kun er ment som hevn og straff, tar handlingene farvel med både dagligtalens betydning av ordet «terror» og en etablert forskningstradisjon. Det kan dermed erstattes med ord som «politisk voldsaksjon», «voldshendelse», «ekstremisme» – noe som avkler og avmystifiserer aktørene bak volden. Jeg aner at Knutsens intensjon er både dette og et forsøk på å fornye forskningen ved å fornye begrepsapparatet. Det møysommelige og presise arbeidet som går forut for konklusjonen gjør at boken fremstår som svært relevant og dagsaktuell, og avslutningen gjør den fremtidsaktuell for både leseren og forskningsfeltet.
