Vanskelig å hindre røvertidsskrift

Av Julia Loge

Publisert 24. august 2018

Å informere enkeltforskere er ikke tilstrekkelig for å stanse røvertidsskriftene. Det krever et felles løft, ifølge redaktør for Forskning.no.

– Gode krefter må samle seg, selv om de ikke selv er direkte ansvarlige. Det er der vi er nå, sier Nina Kristiansen, redaktør i Forskning.no til Forskerforum.

Det er minst seks år siden universitetsmediene begynte å skrive om useriøse forleggere. Siden da har det kommet mange artikler og guider for å unngå røvertidsskrifter. Likevel kunne Aftenposten nylig vise at 700 personer knyttet til norske institusjoner har publisert i slike tidsskrift de siste årene.

Kristiansen mener at det kan gå å stoppe dette, men det krever mer av institusjonene enn de gjør i dag.

– Dette er et problem de har visst om veldig lenge. I seks år har de sagt at dette er et problem, og overlatt til forskere å finne informasjon.

Useriøs forskning ødelegger tillit

Fakta

Ti tips for å unngå røverne

  1. Du er forsker. Ta ansvar
  2. Vær en god medforfatter
  3. Gjør research
  4. Navnet skjemmer noen
  5. Se grundig på nettsiden
  6. Sjekk prosessen
  7. Sjekk «hvitelistene»
  8. Sjekk svartelister
  9. Forvent kritikk
  10. Ikke signer fra deg copyright hvis du har blitt lurt

Les mer hos De nasjonale forskningsetiske komiteene

I tillegg til forskerne som tror de senter inn til ekte tidsskrifter, finnes det dem som utnytter tidsskrifter uten tilstrekkelig fagfellevurdering. I mange røvertidsskrift kan hvem som helst betale for å få publisert hva som helst, for eksempel dårlige studier utformet for å legitimere slankeprodukter. Det er med på å trekke ned tilliten til forskning. Kristiansen sier at det er mye å forvente at hver enkelt fedmeforsker skal gå ut og tilbakevise slankeprodukter som ikke virker, og at enkeltforskerne trenger støtte.

– Institusjonene må sette inn motkreftene mot det som drar tilliten til forskningen ned. De må slå ned på useriøs forskning, selv om det ikke er finansiert av dem eller tilknyttet dem, sier hun.

Foreslår pop-up advarsel

I en diskusjon på nettstedet researchgate.net er det en som nevner et banner øverst på siden til de falske tidsskriftene. I dag finnes flere slike løsninger for å advare om nettsteder som sprer falske nyheter. Det er mulig å laste ned tilleggsprogramvare til nettleseren, som advarer lesere når de går inn på nettsider som står på forhåndsdefinerte lister over tvilsomme kilder.

Espen Engh, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, synes det høres ut som en interessant idé som de bør se nærmere på, spesielt fordi noen av røvertidsskriftene har blitt ekstremt flinke til å maskere seg som anerkjente tidsskrifter, slik at det ikke alltid er enkelt å se forskjell.

– Vi må ha gode mekanismer, slik at tidsskrifter kan sjekkes med et tastetrykk, sier John-Arne Røttingen Foto: Forskningsrådet

Også Røttingen tror en slik løsning kan ha noe for seg, i hvert fall hvis den viser til de godkjente tidsskriftene.

– Det er lettest å vedlikeholde hvitelister, altså positive lister og vi kan lage tekniske løsninger som viser at en kanal er på den listen og er vurdert, slik at de merkes og fås opp i søk.

Det vil alltid komme nye tidsskrift, både seriøse og useriøse, og selv om en liste over gode kanaler kan kvalitetssikres og det kan lages svartelister, er ikke det tilstrekkelig, mener Røttingen

– Folk må opplæres i å være kritiske, selv om de ikke får varsel om at dette stedet er på en svarteliste, sier Røttingen.

Ønsker aktiv granskning

Kristiansen foreslår at Kunnskapsdepartementet kan oppfordre institusjonene til å tilbakevise falsk forskning som bruker røvertidsskrift, eller at De nasjonale forskningsetiske komiteene kan ta en aktiv og oppsøkende rolle. I dag gransker disse saker som blir meldt inn.

Engh sier at det er et kjempeproblem at nesten hva som helst kan kjøpe seg et forskningsstempel.

– Vi er de første til å beklage at det har blitt som det har blitt, og at man nå må lese forskning med et helt annet blikk og sjekke om det er seriøst. Det problemet er ikke ubetydelig, sier han til Forskerforum.

Han mener likevel at det som monner mest for å få bukt med røvertidsskriftene, er å opplyse forskerne selv, deretter de som skal ansette forskere og myndighetene.

– Det ser ikke ut til at myndighetene er tilstrekkelig bevisst på de utfordringene som ligger i ønsket om at alt skal publiseres med åpen tilgang, sier han.

Ifølge Engh er den også nye virkemidler i den nye loven om forskningsetikk. Med den får nemlig institusjonene, ikke bare den enkelte forsker, et ansvar for å kjenne til god forskningsetikk. Det inkluderer også de som jobber teknisk og administrativt med forskning.

– Vanskelig å stoppe dem

– Prøver man å stoppe ett, så vil det dukke opp noen nye. Det er en grunn til at de dukker opp, for det er mye penger i publisering. Det er ikke noe vi kan gjøre slik at vi blir kvitt dem for godt, sier underdirektør for digitale tjenester ved UiOs universitetsbibliotek, Håvard Kolle Riis.

Selv om han mener at det alltid er noen som vil prøve å utnytte systemet, så er han ikke helt avvisende til Kristiansens ønske om å samle de gode kreftene.

– Det er kanskje en sånn prosess vi trenger, og sette oss ned og tenke høyt sammen og at det kan komme noe konkret ut av det, sier han til Forskerforum.

Hvitelisten, altså tidsskrifter som er vurdert og funnet gode nok til at de kan gi uttelling i det norske forskningssystemet, utgjør nå over 30 000 tidsskrifter fra over 3000 forlag. I Det nasjonale publiseringsutvalget, som står bak listen, diskuterer de stadig vekk røverne, sier utvalgets leder, Anne Kristine Børresen. Utvalget ønsker å verne norsk forskning mot røveri gjennom listen over godkjente kanaler. De samarbeider med sine nordiske kollegaer og med det internasjonale registeret DOAJ om vurdering av publiseringskanaler. Men hun tror ikke det er fult mulig å stoppe «falsk forskning».

– Det er vanskelig så lenge det finnes røvertidsskrifter som vil publisere slik, men derfor er det desto viktigere er vi fortsetter arbeidet med å kvalitetssikre publiseringsindikatoren og at informasjonen om de godkjente kanalene er godt kjent blant forskerne, sier hun.

Les mer: