Publisert 16. august 2024 kl. 12:53
I forrige uke kom regjeringas Perspektivmelding, som trekker opp de store økonomiske vyene for Norge fram til 2060. En rød tråd er bekymringen for at det blir for få yrkesaktive og stadig flere alderspensjonister i åra som kommer.
− Vi må få flere folk i jobb, sa finansminister Trygve Slagsvold Vedum da han la fram meldinga.
De eldre skal både stå lenger i arbeid, og gjerne arbeide mer etter at de har gått av med pensjon.
Nye tiltak for å øke yrkesaktiviteten er allerede vedtatt gjennom det nye pensjonsforliket som ble vedtatt på Stortinget tidligere i år. Fra 2026 øker den generelle aldersgrensa for statsansatte fra 70 til 72.
For universiteter og høgskoler kan dette bli en utfordring. Der er pensjonsalderen høy.
Professor emeritus Lars Inge Terum, tidligere leder for Senter for profesjonsforskning ved Oslomet, har gått av med pensjon men tar fortsatt oppdrag for universitetet på pensjonistvilkår.
− Signalene fra regjeringen er noe motstridende. Generelt skal politikken innrettes mot at flere skal jobbe lengre. Samtidig meldes det at universitets- og høgskolesektoren må regne med nedbemanninger og stillingskutt, sier Terum.
Han støtter i utgangspunktet at aldersgrensen for statsansatte nå skal følge tilsvarende grense i privat sektor. Samtidig peker han på motstridende signaler fra regjeringen. Han viser til at forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel under Arendalsuka mer enn antydet at ansatte i sektoren skal ned til 2019-nivået. Det vil si 4000 færre ansatte.
Dersom det ikke innføres særregler på universitetene, kan statsansatte fra 2026 regne med å ha stillingsvern i behold fram til fylte 72. Dette kan skape problemer i en nedbemanningssituasjon, der unge og gamle kan komme til å stå mot hverandre.
− En heving av aldersgrensen vil her gjøre forholdet mellom institusjonens behov og den enkeltes ønsker vanskeligere og føre til økte prioriteringsutfordringer i sektoren, sier Terum.
Eldre skal arbeide mer, er at av målene som skisseres i Perspektivmeldingen. Prognosene sier at andelen yrkesaktive mellom 60 og 74 år vil øke gradvis de kommende tiåra, takket være blant annet bedre helse i befolkningen.
Det nye pensjonsforliket, som ble inngått på Stortinget tidligere år, skal bidra til dette. Den forventede økningen blant yrkesaktive er imidlertid ikke sterk nok til å oppveie for forventet økt levealder.
Situasjonen på universiteter og høgskoler er at mange allerede står lenge i jobben. Det blir ikke regelmessig offentliggjort tall for pensjonsalder fordelt på yrke eller sektor. Tall Forskerforum har fått fra NAV sier imidlertid at en gruppe vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren ligger nær toppen.
Det er kategorien ‘universitets- og høgskolelektor/-lærere’, som i 2019 hadde en gjennomsnittlig pensjonsalder på 67,2 år. Det er høyt oppe, og kun slått av noen få yrkesgrupper, som ‘dirigenter/komponister/sangere’, gårdbrukere, ‘reiseledere og guider’ og politikere.
− Noen av oss akademikere har hatt et sånt kallsforhold til jobben, og synes det meste er givende og artig. Mens andre opplever det mer som et vanlig lønnsarbeid og kan erfare det som ganske slitsomt, sier Terum.
Sosiologiprofessoren peker på at universitets- og høgskolesektoren rommer både folk som kan tenke seg å jobbe utover aldersgrensen, og de som gjerne vil slutte når de nærmer seg 65 år. Han mener politiske tiltak må ta hensyn til alle.
− Når det er krav om å arbeide lenger, må man også ha et blikk for at det er store variasjoner innad i universitets- og høgskolesektoren. Det er på den ene sida mennesker som står i ganske tøffe undervisningssituasjoner, som møter krav om fornyelse, oppdatering, publisering og stadig ditt og datt, sier han.
Ikke minst kan økende krav om rapportering på alle områder være krevende. Terum mener man må ta høyde for at noen blir slitne av virkeligheten i sektoren, og ikke ønsker å jobbe lenger enn de strengt tatt må.
− Jeg har kollegaer som har valgt å slutte før de ble 65. Fordi de opplever arbeidssituasjonen som krevende og energitappende. De kan også ha andre ting de har lyst til å bruke tida på, påpeker han.
Selv hører han altså til den motsatte ytterligheten:
− Samtidig finnes det også mange i universitets- og høgskolesektoren som sprudler og elsker arbeidet. Selv blir jeg snart 72 år og jobber på pensjonistvilkår. Det er en fantastisk mulighet.
Terum er han full av godord for måten Oslomet tilrettelegger på. Under koronapandemien valgte han å slutte i sitt professorat og bli pensjonist. Da var han 68, og nedsatt hørsel var en medvirkende årsak. Det var for han også et ønske om å åpne for nye krefter på et senter han selv hadde vært sentral i å bygge opp.
− Vi har ikke lenger stillingshjemler. Men det å frigjøre penger til et nytt professorat for en ungdom, det synes jeg var fint, sier han.
Å jobbe på pensjonistvilkår etter å ha gått av er en mulighet, ikke en rettighet. Det betyr at begge parter må være enige om at det er en god ide. Så lenge det er samsvar mellom institusjonens behov og den enkeltes ønsker, mener Terum at det er en god løsning i et samfunnsperspektiv.
De nøkterne arbeidsvilkårene for en pensjonist i Statens pensjonskasse er pensjonistlønn på 245 kroner. Det er betydelig mindre enn ansatt i offentlig sektor får. Terum sier at for egen del ville han ikke jobbet noe mer med høyere lønn, men oppfatter at forskjellen mellom stat og privat kan oppleves urimelig.
Han viser til ansatte i helsevesenet som eksempel, og mener at slike yrker burde kunne tjene mer.
− Når det gjelder deler av offentlig sektor der det er stor mangel på arbeidskraft, må det på dette området tenkes nytt, sier Terum.
Arbeidslivsforsker Anna Inga Hilsen ved Fafo er ekspert på seniorpolitikk i arbeidslivet. Hun sier at det har vært forsket lite på eldre arbeidstakere på universiteter og høgskoler.
− De har høy yrkesdeltagelse, høy reell avgangsalder og har ikke mangel på arbeidskraft. Det er ikke et stort problem i dag, og derfor er det lite forskning på det, sier hun.
Sektoren er på dette feltet langt unna politikernes radar. Hilsen tror heller ikke det er noe særlig å lære fra universitets- og høgskolesektoren med overføringsverdi til helsektoren, bygg og anlegg eller andre med større utfordringer.
Hun viser til særegne kjennetegn ved sektoren som stor frihetsgrad i jobben, høyt utdanningsnivå, skjerming fra fysisk krevende arbeid og sterk jobbmotivasjon som faktorer som bidrar til at mange ønsker å jobbe lenge.
Les også:
