– Emerituser blir umyndiggjort når de ikke får lov til å søke midler selv, sier Ole Didrik Lærum. Foto: Petra Kleis
Johan Moan er fortsatt en aktiv kunnskapsarbeider. Her deltar han i forskerpanelet til NRKs radioprogram Abels tårn.
– Man må akseptere å bli emeritus, men ressursene de har må tas vare på, sier UiO-rektor Ole Petter Ottersen.
– Du har ikke lov til å ha medarbeidere og ikke lov til å ha en egen forskergruppe. Alle offentlige fond er stengt, og så går du ned til to tredjedeler av lønna. Hvis du vil fortsette å forske, må det gjøres i nattens mulm og mørke. Da kan du fort føle deg som en snikforsker.
Det sier professor og kreftforsker Ole Didrik Lærum. I Samtalen på side 22–25 i Forskerforums juni-nummer argumenterer han for et annet syn på eldre arbeidstakere enn dagens lovverk legger opp til. Særlig innen forskning mener han det må være mulig å jobbe aktivt lenger enn til dagens 70-årsgrense. Etter at han gikk ut med sitt syn på dagens pensjonsregelverk, har han fått en rekke tilbakemeldinger fra forskere i samme situasjon: De har måttet forlate universitetet, forskningsgrupper og livsverk. Selv har han fått ny stilling ved Københavns Universitet for å fortsette sitt prisbelønte arbeid, men mange velger andre strategier i møte med aldersgrensen.
– Min oppfatning er at tiden fullstendig har løpt fra systemet, sier han.
Ulike strategier
Basert på tilbakemeldingene han har fått, presenterer Lærum en oversikt over de strategiene eldre forskere tyr til (se egen boks). Mulighetene strekker seg fra å reise utenlands til å fortsette som før, men da under andres navn på søknader. Det vanligste er kanskje å fortsette i en emeritusstilling. Det innebærer at man får tilgang til institusjonen og kontorplass, men uten mulighet til å søke midler eller lede forskergrupper.
– Man må ikke diskriminere dem som ønsker å fortsette. Stikkordet er mangfold, sier Lærum, som oppfordrer til en mer differensiert pensjonspolitikk, der man i større grad velger selv når man skal gå av med pensjon.
Lærum får støtte fra flere i liknende situasjon. Johan Moan er kjent som professor ved Universitetet i Oslo og forsker ved Radiumhospitalet. Nå har han måttet gå over til en emeritusstilling, betalt med penger han selv har samlet inn da han var ansatt. Moan har gjort seg bemerket som en banebrytende forsker på sollys og D-vitaminopptak og på hvordan lys kan brukes i kreftbehandling. Han syns i likhet med Lærum at pensjonsalderen er meningsløs. Da vi treffer ham på Blindern i Oslo, er det lett å gi ham rett der han oppglødd formidler sin kunnskap i panelet til NRKs populærvitenskapelige radioprogram Abels tårn.
– Dette er artig. Dette gjør livet verdt å leve, utbryter han når direktesendingen fra Realfagsbiblioteket er over.
[wip4: photo=708960 width=512 align=middle]
– Friskest på avdelingen
Formidling er en av hans store gleder og noe han gladelig fortsetter med. Han får også fortsette med forskningsarbeidet sitt. Til det har han samlet opp nok data til å skrive forskningsartikler i mange år fremover.
– Mye av det jeg gjør nå, er å støtte dem som var forskere ved siden av og under meg. Takket være at jeg har dem som bryr seg om meg, som hører på meg og har nytte av meg, har jeg det bra. Men jeg syns det er synd at jeg ikke får undervise lenger, og at man ikke får søke midler. Jeg syns det er forferdelig dumt at pensjonsalderen har holdt seg stabil, mens levealderen har økt, sier Moan.
Dette er poenget til de eldre forskerne. De opplever at kropp og hode ikke tilsier at de skal slutte å jobbe. Professor emeritus ved Radiumhospitalet Aasmund Berner syns også det er underlig at 70-åringer behandles slik som de gjør i norsk arbeidsliv.
– Jeg er jo en av de friskeste på avdelingen. Jeg er aldri syk, og i dag måtte jeg ta på meg oppdrag å være fungerende dekan ved en disputas i morgen på grunn av sykdom. Jeg kan ikke være med på doktormiddagen, dessverre, for da spiller jeg lagkamp i veterantennis. Men merk deg at veterangruppen begynner ved 35 år, sier Berner.
– Lever på nåde
Da Berner måtte gå av med pensjon, kunne han blitt en av dem Lærum nevner som tar en høyt lønnet stilling i det private. Men det ville medført pendling, som han gjerne vil slippe. Nå jobber han i stedet to dager i uken på Radiumhospitalet, men har nylig fått beskjed om at han må bytte kontor igjen.
– Nå lever jeg på nåde. Jeg kaller meg en løsarbeider, som kan flyttes etter behov. Og jeg er vel en av de dårligst betalte på sykehuset, men jeg tenker ikke så mye på det. Jeg syns det er tilfredsstillende å arbeide med det jeg driver med. Lønnen er ikke motivet for det å arbeide, sier Berner.
Kontorplass er en utfordring for de eldre forskerne. Når trange kontorlokaler skal fordeles, stiller ikke pensjonister i første rekke. Harald Breivik er professor i anestesiologi ved Universitetet i Oslo og Rikshospitalet:
– Universitetet kunne bare tilby meg åpent landskap hvor jeg kunne sitte to timer per uke sammen med andre stakkarer. Jeg har det nok bedre enn de fleste med kontor på Rikshospitalet og tilgang til sykehusets og universitetets systemer, forteller Breivik og sier som Berner: – Men det er bare på nåde.
Uklare retningslinjer
Emeritusavtaler forlenges gjerne for ett år av gangen, men med heller uklar begrunnelse. «Det er arbeidsgiver som avgjør om pensjonistens virksomhet er av en slik karakter at den tilsier forlenget tilknytning. Dette kan gjelde et variert spekter av aktivitet, og det er dermed ikke mulig å gi noen utfyllende konkretisering av aktuelle oppgaver», skriver Universitetet i Oslo i sine retningslinjer. Nylig oppdaget Breivik at han heller ikke kunne være kontaktveileder for en yngre lege som skal søke doktoropptak. Han skulle ikke være hovedveileder, men biveileder med kontakt til universitetet. I stedet måtte de involvere en tredje veileder. Legen er selv forundret over dette.
– Det er litt rart at det skal være slik. Vi har stor glede av å ha med oss en emeritus på laget. Det er jo en gave, for det er en professor med tid, sier legen, Hilde Norum.
At de eldre forskerne er en ressurs for forskningsmiljøene, er ikke rektor for Universitetet i Oslo i tvil om. Ole Petter Ottersen, som selv er forsker innen medisin, kjenner godt til Ole Didrik Lærum, og han syns det er synd at han har måttet flytte arbeidet sitt til København.
– Vi må bare innrømme at forholdene for dem som er over 70, kan være bedre i andre land enn i Norge. Jeg kan heller ikke nekte for at andre institusjoner kan være flinkere enn det vi er. Vi bør ha et system her som gjør at færre reiser ut, sier Ottersen.
– OK å snikforske
Samtidig er han ikke villig til å endre på 70-årsgrensen. Han vil heller gjøre forholdene for de eldre bedre, og understreker at det er en oppgave for fagmiljøene selv.
– De som har jobbet et helt liv på universitetet, fortjener å få en periode på slutten av sitt yrkesaktive liv som er produktiv både for dem selv og for institusjonen. Det er leit hvis de føler de blir degradert. Jeg mener man må akseptere å bli emeritus, men jeg mener ressursene de har, må tas vare på. Jeg kjenner også til mange eksempler fra mitt eget miljø der folk er meget fornøyde, så bildet må nyanseres litt, sier han.
All den tid systemet består, mener Johan Moan eldre forskere gjerne må omgå systemet. Søke egne midler, eller rett og slett snike seg rundt som det Lærum kaller «snikforskere».
– Det syns jeg er helt ålreit. Da får de jo bidratt med det de kan. Er det bedre at vi forsvinner enn at vi bruker det vi kan og er utdannet til?
