Av Margrethe Voll Storaas, Marte Knutsson og Anette Skilbred, stipendiater ved Norges idrettshøgskole (NIH), Yannik Karl-Heinz Schneider, stipendiat ved Norges arktiske universitet (UiT) og leder for Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN), Runa Falck og Peter Hatlebakk, stipendiater ved Universitetet i Bergen (UiB), Hannah Monsrud Sandvik, stipendiat ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Daniel Øvrebø, stipendiat ved Universitetet i Agder (UiA)
Publisert 7. mai 2021 kl. 10:01
Alle har blitt frarøvet et sosialt liv og mange har fått endret sin arbeidshverdag i tiden samfunnet har vært helt eller delvis stengt. Det spesielle med stipendiater er at tiden er utdanningen vår.
Å opparbeide seg vitenskapelig kompetanse er en dyptpløyende og langsom læring, eller som Kunnskapsdepartementet selv sier det: «Å utvikle kunnskap tar tid; derfor må vi ha et langsiktig perspektiv og vilje til å bruke de ressursene som er nødvendige».
Den udiskutabelt nødvendige ressursen nå er midler til minst to måneder forlengelse for midlertidig ansatte stipendiater i tillegg til øremerkede midler til dem som er ekstra pressede.
Ryktene skal ha det til at Newton oppdaget tyngdekraften da et eple falt ned i hodet på ham. Veien mot å bli forsker er som å plukke epler dyrket av våre forgjengere, bake en pai og la den steke minutt for minutt. Det tar mellom tre og fire år før paien kan deles med andre.
Så kom pandemien – og skrudde av ovnen. Gjennom restriksjonene holdt regjeringen oss borte fra kontorene våre, intervjuobjektene, auditoriene, laboratoriene, bibliotekene, feltarbeidene, arkivene, fagnettverkene og konferansene hvor de nye ideene blir unnfanget.
Vi mistet tilgang til ingrediensene som trengs for at vi skal kunne utvikle oss til å bli morgendagens forskere. Det er utfordrende å samle data om mennesker på to meters avstand eller gjennomføre forsøk i en lab med adgangsbegrensninger. Mange av oss har måtte utsette datainnsamlingen i så mye som et år.
I mellomtiden har vi konsentrert oss om den teoretiske delen av opplæringen. I etmutdanningsløp for forskere er imidlertid ikke faktorenes orden likegyldig. Analysen kan ikke gå forut for empirien.
Å gjennomføre et doktorgradsprosjekt er fra før av en ensom prosess. Pandemien har gjort oss til de mest isolerte stipendiatene noensinne. Foruten det psykososiale aspektet er dette i høy grad et faglig problem. Paien blir bare halvstekt på svak varme. Fremdriften stopper opp.
“Det verste med zoom er å gå glipp av kaffepausene”, har det blitt sagt. Som hjemmekontorister har også vi gått glipp av verdifull læring som skjer i det uformelle møtet. Lukten av nystekte tanker fra den åpne døren til professorens kontor når ikke gjennom skjermen.
Kunnskap produseres ikke i et vakuum. Ideer som blir hermetisk lukket for innspill fra omgivelsene gir dårlig grobunn for faglig innovasjon. Selve avhandlingen vil stå fattigere tilbake. Verre er det at nedstengningen vil kunne forringe kvaliteten på vår kompetanse når vi skal utøve yrket som forskere etter disputasen.
Kunnskapsverdier må skapes før de kan deles. Det begynner med forskerne. Det er oss landets ledere skal lene seg på når de i fremtiden trenger et solid kunnskapsgrunnlag å fatte beslutninger på.
En gryende vaksinemotstand i Europa med røtter i konspirasjonsteorier fra USA er ett av mange tegn i tiden som varsler at samfunnet også etter krisen vil trenge vanntette skott mellom spekulative og evidensbaserte ideer.
Det er oss stipendiater som skal ta over den stafettpinnen. Vi kan ikke representere et brudd med akademias posisjon som fyrtårn for det opplyste samfunn fordi vi ble utdannet under korona. Folk skal fortsatt ha tillit til sine forskere, også etter en pandemi.
Å investere i oss er derfor å investere ikke i vår personlige fremtid, men i fellesskapets. Det har Kunnskapsdepartementet selv forstått når de skriver i langtidsplanen for forskning stortingsmelding at de «vil satse på unge talenter for å bygge fremtidens fremragende fagmiljøer».
Vi er de unge talentene. Og 7 av 10 av oss, altså 5250 yngre forskere, trenger forlengelse. Vi krever krisepakke til den mest sårbare gruppen i akademia slik at ikke nedstengingen svekker verken Norge som kunnskapsnasjon eller landets evne til å takle fremtidige kriser.
Om Kunnskapsdepartementet mener alvor med at «Norge skal ha verdensledende fagmiljøer som er med på å frembringe kunnskap som kan gi menneskene et bedre og rikere liv» er det i nasjonale myndigheters interesse å sikre kvaliteten på utdanningen til dem som utgjør disse fagmiljøene.
Dersom norske utdanningsinstitusjoner selv skal ta regningen på minst 1 milliard vil det tyne økonomien til universiteter og høgskoler i årevis fremover. Det finnes ingen post for «mulig pandemi» på et institutt sitt ordinære budsjett. Dessuten vil vi få svært urettferdige lokale variasjoner fordi noen har dypere lommer enn andre.
Det er vår plikt å si ifra om disse konsekvensene, all den tid norske forskere er allemannseie. Vår kompetanse, og dermed vår utdanning, angår alle.
En pai som står i en lunken ovn, blir ganske enkelt ikke ferdig. Samfunnet har ingen nytte av en pandemigenerasjon med uferdige doktorgradsstudenter. Vi trenger den ekstra tiden til å ta igjen tapt læring som en krisepakke på minimum to måneders forlengelse av våre prosjekter gir.
Det er fordi vi vet hva som kreves av oss, at vi krever dette av dere.
Innleggsforfatterne har tatt initiativ til et opprop for krisepakke til unge forskere. Les mer om dette her:
