Av Julia Loge
Publisert 13. september 2020 kl. 23:00
Skal utlån av tepperenser inn i tariffavtalen? Eller diskusjonen om hva de trikkende skal få når de syklende får bedre tilrettelegging på jobben?
– Ja!, sier Sissel Mikus. Hun er spesialbibliotekar ved Oslomet og har nettopp gått til innkjøp av transportsykkel.
– Det vil gjøre det lettere for sånne som meg, som bor nærme nok, men det ville gått ut over produktiviteten om jeg skulle brukt av arbeidstiden på å gå eller sykle i én time hver dag.
Nå har hun nettopp levert barn på skole og i barnehage og er godt fornøyd med å ha funnet et alternativ til å gå eller bruke offentlig transport.
– Jeg er kanskje blant dem som er mest villig til å gi litt av lønnen min for miljøtiltak, sier hun.
Det har Mikus trolig rett i, for Forskerforum møter flere på Oslomet som støtter forslagene, men som ikke vil ha det inn i tariffavtalen som et spleiselag med arbeidsgiver.
Det er nemlig slike spleiselag forfatterne av den nye boken Grønne tariffavtaler ser for seg, at arbeidstakerne gir avkall på en andel av potten som settes av til lønnsoppgjør, og så bidrar arbeidsgiver med like mye.
Inger Marie Hagen er Fafo-forsker og en av redaktørene i boken. Et av hennes favorittforslag til tariffkrav er en ordning for å låne utstyr.
– Det er så konkret og nedpå, og et spleiselag med arbeidsgiver som reduserer forbruk. Man tar en liten del av den lokale rammen og ber arbeidsgiver bidra like mye og bruker det til å lage en låneordning for alt det rælet vi putter i boden. Man må ikke ha tepperenser og stikksag, man kan låne det på jobben, sier Hagen.
De klimatiltakene som virkelig monner, koster ofte mer enn en lånebod, og mener Hagen at både arbeidsgiver og arbeidstakere må ofte noe. Hagen forklarer at tariffavtalene er et av de beste verktøyene som finnes for å sikre rettferdig fordeling.
– Man kan tar den delen av rammen som er satt av til lokale forhandlinger, og sette litt av rammen i miljøpott, men da må arbeidsgiver bidra med like mye utenfor rammen. Hvis arbeidstakerne gir slipp på 1 prosent, så må arbeidsgiver også gi slipp.
Det står allerede i hovedavtalen i staten, som gjelder for blant annet universiteter og høyskoler, at klima og miljø er en av sakene arbeidsgiver og arbeidstaker kan drøfte. Hagen mener boken er en oppfordring til å bruke den bestemmelsen og til å inkludere miljø i de lokale tilpassingsavtalene.
– Vi er ferdig å diskutere, nå må vi gjøre noe, og det haster. Det er «cluet» med tariffavtaler; Det er systemet vi bruker for å løse fordelingskonflikter i Norge og lage levelige kompromisser, sier Hagen.
Et eksempel på kompromiss er hvis arbeidsgiver reduserer antallet parkeringsplasser eller begynner å kreve parkeringsavgift, så kan man bruke pengene som spares på å sponse månedskort på kollektivtrafikk eller bygge nye sykkelskur.
Universitetet i Bergen er på stadig jakt etter nye klimatiltak, og å forhandle om kompromisser kan være ett av dem, ifølge Kjell Bernstrøm, som er direktør for Universitetet i Bergen og representerer universiteter og høyskoler i statens arbeidsgiverråd.
– Hvis man i lønnsforhandlinger skulle bli enige om noe sånt, så vil jo vi matche, sier han.
Han minner om at universitetene har begrenset handlingsrom og er bundet av hovedavtalen i staten. Derfor kan de ikke avtale helt andre ordninger for arbeidstid, som at det regnes som en del av arbeidstiden å gå til jobb.
UiB har nylig bygget sykkelskur, satt ned et utvalg som skal jobbe med hjemmekontorordninger og vurderer å ta betalt for parkering etter korona.
Å betale for parkering er et av mange miljøtiltak som ikke er et gode for arbeidstakerne.
– Vi må komme forbi diskusjonen om at det har ulemper, et hvert tiltak har ulemper for noen. Å få til det grønne skiftet kommer til å bli vanskelig. Det er ikke en fest med is og brus og uten tapere. Det kommer til å bli harde fordelingskonflikter som vi må gå løs på, sier Hagen.
For henne er denne boken en forsiktig start, før man kommer inn til de store spørsmålene som redusert forbruk og hvordan de lavest lønnede skal løftes slik at de har råd til å ta miljøvalg.
– Denne saken er så stor at her må ansvaret deles mellom partene. Hvis ikke vil skal bruke tariffavtalene, hva skal vi ellers bruke? Vi prøver å konkretisere at det grønne skiftet må være rettferdig.
Les også:
