Av Svein Sundby, forsker
Publisert 30. november 2017 kl. 14:42
Forskningsprogrammet BALANSE (2013–2022), samt gjennomføringen av programmet fram til «midtveisevalueringen» nå i november 2017, kommer stadig skjevere ut.
Det begynte med at programmets målsetting tendensiøst tar utgangspunkt i ikke-dokumenterte påstander som ved nærmere analyse viser seg å være direkte uriktige. Kort beskrevet betegner BALANSE dagens andel av kvinnelige forskere i toppstillinger (professor/forsker 1183) (som er ca. 25–30 prosent) i forhold til dagens andel av kvinnelige forskerrekrutter (som er ca. 65 prosent) som et «fall» i andel kvinner mot toppstillinger.
Les også: Fem utfordringer for likestilling i akademia
Demografiens tyngdelov
Programmet underslår det grunnleggende faktum at forskerrekrutter, kvinner som menn, ikke kan tre inn i en toppstilling før etter et lengre tidsrom med kvalifiserende arbeid; noen før, noen seinere, men i gjennomsnitt etter omtrent 20 år. Deretter sitter de fleste i denne toppstillingen til pensjonsalder. Den gjennomsnittlige alderen for en forsker i toppstilling er ca. 55–57 år, og dermed er aldersforskjellen på en gjennomsnittlig doktorgradsstudent og en gjennomsnittlig professor nærmere 30 år. Dette er «demografiens tyngdelov». Derfor kan ikke dagens andel av kvinnelige forskere i toppstillinger sammenlignes med dagens andel av kvinnelige forskerrekrutter. De må rimeligvis sammenlignes med andelen av kvinnelige forskerrekrutter i det tidsrommet da de selv var rekrutter. Da blir det også klart at «aksiomet» i programplanen er uriktig: «Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder likestilling, men allikevel er andelen kvinner i akademiske toppstillinger bemerkelsesverdig lav.» Det viktigste grunnlaget for programmet faller da vekk. Det viser seg nemlig at andelen kvinnelige forskere i toppstillinger er like høy som andelen kvinnelige forskerrekrutter på det tidspunktet som doktorgradsdisputasen foregikk. Og videre: Økningen i andelen av kvinnelige forskere i toppstillinger gjennom de seineste årene har fortsatt å øke i tilnærmet samme takt som økningen i andelen av kvinnelige forskerrekrutter i det tidligere sammenlignbare tidsrommet. BALANSE skal utvikle en «verktøykasse» for å håndtere «den bemerkelsesverdige lave andelen av kvinner i toppstillinger». Programmet er i ferd med å sette kuren foran diagnosen.
Les også: Foreslår undervisningsfritak etter fødselsperm
– Ta en time-out
Og rapportene i programmet fortsetter å speile de samme alternative faktaene som konklusjoner av deres forskningsarbeid. Undertegnende påpekte dette i en kritikk i På Høyden i mai 2017 av rapporten «Farefull ferd mot toppen. Kjønnsbalanse i forskning og forskningsledelse ved forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Bergen» av Gry Brandser og Sevil Sümer (Rapport Nr. 3‑2016, Rokkansenteret, Uni Research). I denne rapporten ble det dessuten gjennomført en intervju-undersøkelse som bryter alle regler om tilfeldig utvalg.
I Forskerforum 29. oktober 2017 presenterer Ingvil Hellstrand, UiS, og Marit Aure, UiT, liknende data for Universitetet i Stavanger som Brandser og Sümer presenterte for bergensmiljøet. Denne rapporten er kommentert og kritisert i detalj av professor Silje Bringsrud Fekjær, HiOA, her i samme utgave av Forskerforum.
BALANSE-programmet har nettopp gjennomgått en midtveisevaluering uten at kritikken i de nevnte prosjektene er tatt opp, men også uten at det er særlig mye å evaluere – ifølge den ene personen som har stått for midtveisevalueringen. Jeg oppfordrer Forskningsrådet til en time-out for BALANSE for å bringe 158 millioner-kroners-programmet på rett spor de siste årene av levetiden fram til 2022.
Les også:
