Publisert 5. september 2022 kl. 09:38
− Jeg mener at habilitetsreglene i forvaltningsloven er brutt i denne saken, sier advokat Marianne Dragsten.
UiT − Norges arktiske universitet og SINTEF var blant dem som fikk tildelt nye Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) i 2020. Samtidig satt UiTs prorektor Kenneth Ruud og Eli Aamot, leder for SINTEF Industri, i styret og var med på vedtaket.
Norges forskningsråd (NFR) er i økonomisk krise etter å ha brukt mer penger enn de har hatt på budsjettene. Hele styret ble tidligere i år avsatt av forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe og erstattet av et midlertidig styre ledet av tidligere finansminister Kristin Halvorsen.
Et av vedtakene som gir høye utbetalinger flere år fram i tid, er denne runden med tildelinger.
I juni 2020 vedtok styret i NFR å opprette 22 nye SFI-er. Det var i utgangspunktet satt av penger til å opprette ti nye sentre, som får finansiering i inntil åtte år av gangen. Ett senter koster nærmere 100 millioner kroner.
Administrasjonen i NFR hentet imidlertid penger fra ulike andre ordninger og la fram forslag om å finansiere hele 17 nye sentre. Forskerforum har tidligere omtalt at styret ikke bare godtok dette, men plusset på med fem nye sentre. Nå har Forskerforum sett nærmere på prosessen der dette skjedde.
Samlet vil tildelingen i 2020 belaste NFRs skrantne pengekasse med mer enn en kvart milliard kroner hvert år fram til 2028.
Det hører med til historien at da pengene ble bevilget, var NFR i en situasjon der det var bygd opp store reserver av ubrukte midler. Regjeringen ønsket at disse skulle brukes opp.
UiT fikk to nye sentre og var partner på ett annet senter. Kenneth Ruud, som var nestleder i NFRs styre, var også prorektor for forskning og utvikling ved UiT. SINTEF fikk hele fire nye sentre, og var i tillegg partner på flere andre. Samtidig satt Eli Aamot, leder for SINTEF Industri og en del av SINTEFs konsernledelse, i NFRs styre.
Både Ruud og Aamot deltok i diskusjonen og vedtaket.
Administrasjonen i NFR vurderte det slik at disse styremedlemmene ikke var inhabile så lenge tildelingen av sentre ble gjort puljevis og ikke enkeltvis. Det viser en ny gjennomgang som Forskerforum har gjort basert på dokumenter som NFR har gitt innsyn i.
De beste søkerne ble plassert i tre puljer. Forslaget fra administrasjonen til styret var at søkerne i pulje A og B skulle få tildeling, samt halvparten av søkerne i pulje C.
Styret fulgte dette, men fravek innstillingen ved å gi penger også til alle i pulje C. At også de fem siste sentrene i pulje C ble etablert, innebar at både UiT og SINTEF fikk ett senter mer enn opprinnelig foreslått av administrasjonen.
Marianne Dragsten, advokat og partner i advokatfirmaet Vaar, mener at NFR ikke har fulgt bestemmelsene i forvaltningsloven om habilitet. Det hjelper ikke at enkeltsøknader ikke ble behandlet i styret.
Hun viser til at utfallet av den generelle diskusjonen om tildelingen hadde betydning for UiT og SINTEF, siden de fikk tildelt midler til å opprette forskningssentre. Styret var orientert om hvilke søknader som lå i de ulike puljene.
− Det kan virke som om de har lagt opp til en gruppetildeling for å unngå inhabilitet. Men de vil likevel ha særinteresser, og det er risiko for at det kan ha innvirkning på beslutningen om hvor mange som skal få tildeling, sier Dragsten.
Hun mener dette er spesielt tydelig når det gjelder de fem ekstra sentrene som styret tildelte penger til utover det som var innstilt fra administrasjonen.
− Vi har habilitetsregler for å sikre tillit til beslutninger som tas i det offentlige. Når det gjelder institusjoner som Forskningsrådet, som bevilger betydelige midler, er det viktig at det er tillit til at de følger reglene og ikke tildeler midler ut fra særinteresser og ønske om å tilgodese egen institusjon, sier Dragsten.
Hun har skrevet flere bøker om offentlig forvaltning. Hun sitter også i Klagenemda for offentlige anskaffelser (KOFA), men presiserer at hun ikke uttaler seg som medlem av denne. Dragsten tar forbehold om at det kan være forhold ved NFR som institusjon som hun ikke kjenner til.
Kenneth Ruud, som i dag er administrerende direktør ved Forsvarets forskningsinstitutt, forsvarer måten vedtaket ble gjort på. Ruud sier at styret vurderte hans og andre styremedlemmers habilitet og konkluderte med at de kunne delta i behandlingen av sakene.
− Det ble gjort en vurdering av habilitet for dem som hadde institusjonstilhørighet. Spørsmålet var om man diskuterte enkeltsøknader eller puljevis. Tildelingen ble gjort puljevis, sier Ruud.
Han viser til at styret ikke diskuterte enkeltsøknader, men blant annet om SFI-ordningen var et godt virkemiddel for å realisere NFRs strategi. Ruud mener at NFR generelt behandler habilitet på en god måte.
− I styret i Forskningsrådet var det veldig lav terskel for å flagge at man var inhabil, og det ble da gjort en grundig vurdering av habilitetsspørsmålet, sier han.
SINTEFs Eli Aamot mener heller ikke at det var feil å være med på vedtaket. Hun viser til at hele styret fulgte anbefalingen fra administrasjonen for hvordan habilitet skulle håndteres.
− At SINTEF koordinerer fire av 22 tildelte sentre er ikke noen spesielt høy tilslagsprosent, og jeg hadde ingen innvirkning på hvilke av de mange gode søknadene vi var del av som fikk støtte, skriver Aamot i en epost.
Hun peker på at SFI-ordningen i kroner og øre utgjør lite sammenlignet med at SINTEF Industri har et årlig budsjett på mer enn en milliard kroner. Aamot viser til at sentrene har både en vertsinstitusjon og partnere, som deler på aktiviteten ved senteret. Det betyr at den økonomiske siden av å få et senter er begrenset.
− Vi leder SFI-er, men en stor del av bevilgningen går til partnere, understreker hun.
Aamot hevder at hun ikke visste at et av de fem ekstra sentrene som ble opprettet da styret gikk fra 17 til 22 sentre skulle plasseres ved SINTEF.
− Spørsmålet styret behandlet var om budsjettet skulle økes slik at ytterligere fem sentre kunne få tildelt støtte, hvor utgangspunktet var at det var veldig høy søknadskvalitet i denne tildelingsrunden og rom i økonomien for å gjøre dette. Vi tok ikke stilling til hvilke fem blant de gjenstående da vi vedtok denne økningen, og jeg visste derfor ikke da vi vedtok budsjettøkningen at et av de fem var en søknad koordinert av oss, skriver Aamot.
Avdelingsdirektør Nina Hedlund i NFR bekrefter på epost framgangsmåten som ble brukt. Hun skriver at styrets vurdering av habilitet i denne saken var i tråd med administrasjonens anbefaling, og kan forsvares fordi det ikke var noen debatt om enkeltsøknader.
NFR utførte en egen gjennomgang av hvilke styremedlemmer som kunne bli inhabile i SFI-prosessen. Det var opprinnelig 70 søknader.
«Den første gjennomgangen indikerer at så mange som seks av styrets 11 medlemmer kunne være automatisk inhabile og at to av medlemmene må gjøre en gjennomgang og vurdering av sin habilitet», heter det i et saksframlegg utarbeidet et halvt år før vedtaket. Både å bli tildelt en SFI og indirekte ved å være partner til en SFI ville bety inhabilitet om søknadene skulle behandles hver for seg.
Etter at mange av søknadene ble sortert ut, sto man igjen med 22 søknader av god kvalitet. Ved en ordinær saksbehandling ville Eli Aamot være inhabil i ti av disse. Kenneth Ruud ville være inhabil i tre av dem.
I tillegg ville også tre andre av medlemmene i NFRs styre vært inhabile enten direkte eller indirekte etter en slik habilitetsvurdering.
Professor Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet ved UiB sitter selv i et av NFRs porteføljestyrer som tildeler forskningsmidler. Han er overraket over saksbehandlingen på toppnivå i NFR, og er i likhet med Dragsten kritisk.
Holmøyvik peker på at det i hans porteføljestyre er fast praksis med habilitetsvurderinger. Styremedlemmer som sitter i ledelsen ved forskningsinstitusjoner, deltar ikke i behandling av tildeling til egne institusjoner.
«At styret i NFR ikkje skulle følgje dei same reglane som det pålegg porteføljestyra, høyrest for meg merkeleg ut. Det er viktig å få fram at habilitetsreglar ikkje berre skal hindre nepotisme, men også bidra til at vedtak og dei som gjer vedtak ikkje blir mistenkeleggjort», skriver han i en e-post.
Holmøyvik mener på generelt grunnlag at personer i toppledelsen ikke kan delta i behandling av søknader fra egen institusjon.
«Dette gjeld sjølv om det er snakk om puljevis tildeling og administrasjonen har rangert desse», understreker han.
Jusprofessoren legger vekt på at man ikke kan slippe unna å oppfylle hensikten bak habilitetsreglene ved å gruppere søknader i puljer.
«Eg tek atterhald om at det er nyansar som eg ikkje er kjend med, og som kan vere viktige i ei habilitetsvurdering,» skriver han.
Artikkelen er endret 06.09.2022, ved at antallet SFI-er som SINTEF fikk ansvar for ved tildelingen i 2020 er korrigert til fire. I en tidligere versjon av artikkelen sto det feilaktig at SINTEF fikk tildelt fem SFI-er. Artikkelen er endret 07.09.2022 ved at kommentarene fra SINTEFs Eli Aamot er utdypet og utvidet.