− Jeg synes ikke vi skal invitere våpenprodusenter inn på universitetene

Av Asle Olav Rønning

Publisert 29. januar 2026 kl. 14:08

Hun er kjemiker, førstelektor ved NTNU og tidligere vitenskapsjournalist med flere bøker om forskning og samfunnsnytte og -unytte under beltet.

I den nye boka Krigens laboratorium bruker Unni Eikeseth sitt eget fagområde som innfallsvinkel til forskningens avgjørende rolle i utvikling av militær teknologi, fra militært sprengstoff til raketter, kjemiske våpen og atomvåpen.

Leseren får være med til høyteknologiske miljøer med militært rettet forskning i Norge i dag. Samtidig stilles kritiske spørsmål til universitetenes rolle i forhold til våpenindustrien.

− Unni Eikeseth, dette er ikke din første bok. Men du har akkurat fått den nye boka i hånda fra forlaget, hvordan kjennes det?

− Det er veldig bra få den i hånda. Men selvfølgelig også veldig skummelt. Med en gang man har satt noe fysisk på papiret og det er tilgjengelig for andre, er det klart at man er også litt nervøs for mottagelsen.

− Hvorfor valgte du dette temaet?

− Jeg har de siste åra dumpet borti tematikk om hvordan vi skal møte krig. Jeg var med på å lage en podcast om de norske lærernes motstand under annen verdenskrig, «Lærarkrigen mot Quisling», og ble overveldet over hvor effektiv en slik ikkevoldelig aksjon kan være og hvilket mot som ligger i det. Så ble jeg klar over at det her på NTNU er en avtale med Kongsberg Gruppen, som har en stor del av sin virksomhet i våpenproduksjon. Det gjorde at jeg lurte på hvorfor vi har en slik avtale og hva det egentlig er som skjer her. Jeg begynte å tenke på om vitenskapen og forskere skal holde på med dette. Og skal vi gjøre det på universitetet?

− Hvordan vil du sammenfatte det du kommer fram til i boka?

− Dette er en slags reise der jeg utforsker disse tematikkene. Jeg prøver både å forstå hva det er vitenskapsfolk og teknologer holder på med akkurat nå i våpenproduksjon i Norge, men også å se historisk på det. Jeg har vært og sett på hvordan de arbeider med nye rakettmotorer for missiler, hvordan de utvikler ammunisjon som skal bryte seg gjennom panser og folk som arbeider med eksplosiver. Jeg har vært nysgjerrig på å forstå hva som driver dem og hva som motiverer dem for å jobbe med dette, og hvordan de underbygger det de gjør. Så ser jeg også kritisk på dette, og hvordan vitenskapen også kan brukes til å løse andre problem, som nedrustning.

− Hvilket standpunkt er det du selv lander på når det gjelder forskning og våpenteknologi?

− Jeg tar ikke stilling til om vi skal ha våpenproduksjon eller ikke. Men jeg ser på vitenskapens rolle, og at det ligger veldig dypt i vitenskapen at vi skal bruke kunnskapen til det beste for menneskeheten og bidra til en bærekraftig verden. Da er det et stort dilemma at det faktisk er mange vitenskapsfolk og teknologer i Norge som bidrar inn i våpenproduksjon. Det jeg har konkludert med er i hvert fall at jeg synes at vi ikke skal invitere våpenprodusenter inn på universitetene. Og så synes jeg at vi også skal ruste studentene våre, særlig realfag- og teknologistudenter, til å møte de etiske utfordringene som de kan møte i et arbeidsliv med stor etterspørsel etter folk til våpenproduksjon.

− Føler du at det er en levende debatt om dette på NTNU der du arbeider?

− Debatten er det Akademisk nettverk for Palestina og Studenter for Palestina som har løftet på NTNU. Men utover det vil jeg si at det har vært helt umulig å få en debatt på NTNU.

− Du etterlyser mer etisk refleksjon. Er den etiske bevisstheten om disse spørsmålene til stede i undervisning og faglige miljøer på NTNU?

− Jeg kjenner ikke alle studieprogrammene våre, så det kan jeg ikke uttale meg om. Men jeg ser i hvert fall at her er det store dilemmaer som studentene kan møte i arbeidslivet, så jeg tenker at vi må sørge for at at vi også har med det etiske aspektet i den teknologiske og naturvitenskapelige utdanningen.

− Er dette en debatt som er viktigere nå enn for eksempel for ti år siden?

− Ja, fordi det foregår en voldsom opprustning. Det er en veldig stor etterspørsel nå etter folk i våpenproduksjon i Norge fordi det foregår en voldsom oppskalering. Det er masse nye produksjonsfasiliteter som blir laget mens vi snakker nå. De ansetter mangee nye folk. Så det er klart at det er relevant å diskutere dette.

− Du er i boka inne på at teknologi kan ha både sivil og militær bruk. Før gikk flyten ofte fra militær anvendelse til sivil. Nå ser vi at sivil teknologi får militær anvendelse. Er det vanskeligere nå enn før å gå opp skillelinjene?

− Ja, men jeg tror at forskere som får forskningsmidler skjønner godt hva som er forventet av dem og hvem det er som bestiller det. Poenget er at det er et større press på universitetene, mens forsvarsindustrien tidligere i større grad sto for dette selv. Mens det nå i større grad er flyttet over til universitetene. Her refererer jeg til en forskningsrapport som er laget i Storbritannia.

− En innvending kan være at dersom Norge trenger å styrke sin forsvarsevne, vil det være naturlig at også universitetene skal bidra som en del av samfunnsoppdraget.

− Det er i hvert fall noe man må diskutere. Ikke bare gå i gang med det. Men det er mange former for forsvar. Og det er mange premisser i det spørsmålet. Skal Norge være en stor våpenprodusent? Det er ikke gitt. Og så er det et premiss at universitetene bare skal levere den arbeidskraften som trengs. Men universitetene har en viktig rolle i å tenke kritisk rundt disse tingene og vurdere på hvilken måte man best bidrar til samfunnet. Jeg kan ikke se at det står i Forsvarsmeldingen at universitetene skal bidra til å utvikle våpenteknologi. Det er veldig mange andre måter et universitet kan bidra til å gjøre samfunnet mer robust og bidra til beredskap.

− Du beskriver den historiske utviklingen av ulike typer våpenteknologi. Er dette historie som kanskje ikke er så godt kjent i dag og trenger å oppsøkes på nytt?

− Noe er kanskje godt kjent. Jeg skriver jo også til unge studenter og synes det er spennende å løfte fram disse historiene. Det hadde ikke gått å utvikle disse våpnene uten oss kan du si, uten vitenskapsfolkene.

− Du viser også til vitenskapsfolk som har gjort egne valg og sier at ‘dette vil jeg ikke være med på’.

− Ja, og det er veldig viktig å vise at det må ikke være slik. Vi må ikke bidra til våpenproduksjon. Det går an å ta andre valg og bidra til samfunnet, trygghet og sikkerhet på helt andre måter.

− Har du en spesifikk målgruppe med boka?

− Det hadde vært veldig fint om studenter hadde lest boka. Men også kollegaer på universitetet for å bidra til en diskusjon om hvordan vi bruker våre ressurser på best mulig måte.

− En av de nye teknologiene du omtaler er autonome våpen. Hva er det sentrale her?

− Tanken om at vi skal overlate å ta liv eller ikke helt til maskiner. Den tanken skremmer meg. Kanskje er det ikke verre å bli drept av en maskin enn et menneske? Men likevel er det noe med at du har muligheten til å nå ut til et annet menneske og be dem om å spare livet ditt. Det er skremmende at slagmarken kan bli slik at du møter maskiner som ikke er i stand til å gjøre menneskelige vurderinger eller ha medfølelse.

− Dette er samtidig en kompleks teknologi som er satt sammen av en pakke av ulike elementer, der mange er sivile. Det øker kanskje risikoen for at universiteter bidrar til militær utvikling?

− Ja absolutt. Men igjen – om man får forskningsstøtte fra et miljø så er det kanskje ikke er så vanskelig å finne ut hvem man jobber for. Det vi har sett i Ukraina er at dronekrigføring ikke er et framskritt.

− Det er store menneskelige omkostninger.

− Jeg har fått gjort intervju med en militærlege som behandler skadede soldater som er angrepet med droner, og det er jo fryktelige skader. Og så vet vi at man får heller ikke alltid ut skadede soldater fordi det er så mange droner ved fronten. Jeg kunne ønske meg at forskerne og teknologene som jobber med en slik teknologi, gjør alt de kan for å få på plass internasjonale avtaler for å begrense bruken av droner.

− Du viser til forskere historisk som har gått i bresjen for fungerende avtaler mot masseødeleggelsesvåpen?

− Ja, selvfølgelig kan vi få på plass avtaler. Man må ikke tenke at om et våpen er oppfunnet er det kommet for å bli. Vi kan bestemme oss for at dette skal vi slutte med.

Artikkelen er endret 29.01.2026 klokka 15.40 med navn og lenke til NTNUs podcast om lærernes kamp mot nazifisering under den tyske okkupasjonen av Norge. Podcasten finnes blant annet også på Spotify.

Se også her for et lengre intervju med Unni Eikeseth om blant annet formidling og pedagogikk i Forskerforum i 2023.

Undervising er nedprioritert, mener leder av UiOs Pedagogiske akademi