Nyheter | Totalforsvar
Publisert 04. februar 2026 kl. 16:12
Hvis vi rammes av krig, er universitetene godt nok forberedt på å opprettholde undervisningen? Hvordan kan akademia bidra i totalforsvaret ved en krise? Spørsmålene dukket opp i hodet til Robert Egnell, rektor ved Försvarshögskolan i Stockholm, etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022. Og for ham er svaret åpenbart.
– Den dagen det smeller, er vårt viktigste bidrag at virksomheten får fortsette, sier Egnell, som Forskerforum snakker med via skjerm fra Stockholm.
Det var etter de russiske krigshandlingene at det virkelig gikk opp for ham: Universitetene stenger ikke i krig. Snarere tvert imot, forteller Egnell, som har besøkt universitetene både i Kyiv og i Odesa.
– Når en krise oppstår skal vi vite at vi allerede har bidratt med masse kompetanse som nå skal anvendes, sier Egnell.
Europeiske land satser på forsvar og sikkerhet i stort monn for tiden, også Sverige. Og det må akademia ta stilling til, ifølge Egnell. Hans utgangspunkt var at det finnes omtrent 400 000 studenter og 70 000 ansatte ved svenske læresteder. Men det svenske totalforsvaret, fellesbetegnelsen for det militære og sivile forsvaret, forstod ikke riktig hvor mye kunnskap som finnes der, samtidig som institusjonene heller ikke hadde tenkt noe særlig over hva slags behov totalforsvaret hadde.
– Det eksisterte liksom ingen kontakt mellom de to leddene, sier Egnell.
Med det oppstod ideen om Campus totalförsvar, et samarbeid mellom samtlige svenske læresteder for å styrke Sveriges totalforsvar gjennom forskning og utdanning. Ifølge Egnell er det bare noen «jättesmå katolska prästutbildningar» som står utenfor. Ordningen kom på plass i 2024, etter initiativ og idé fra blant annet Egnell og Försvarshögskolan. Først stod institusjonene for finansieringen selv, men senere har svenske myndigheter kommet på banen og bevilget 30 millioner svenske kroner til å administrere det hele. I dag har Campus totalförsvar egne fulltidsansatte.
– Det gir troverdighet at vi har fått et regjeringsoppdrag ovenfra, sier Egnell.
Det svenske beredskapsinitiativet går ut på å gjøre lærestedene forberedt på å holde det gående i krig. Særlig i krisetider er det viktig å ruste de unge for arbeidslivet og å sørge for at forskerne fortsatt har rom til å jobbe.
– Forskning og utdanning fungerer som et symbol for håp og framtid. Slutter man å forske og undervise, er det en risiko for at motstandskraften i samfunnet svekkes, sier Egnell.
Selv om det er surrealistisk, bør universitetene derfor tenke gjennom en del scenarioer før de eventuelt rammer.
– Om Stockholm bombes, hvor skal vi utdanne offiserer? Hva gjør vi om elforsyningen slutter å fungere, eller om en tredjedel av studentene eller lærerne blir innkalt til forsvarsmakten? Sistnevnte må særlig vi ved Försvarshögskolan fundere over, sier Egnell. Skolen han leder utdanner blant annet offiserer til det svenske forsvaret.
Også Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole i Norge, er klar på hva som bør være utdanningsinstitusjonenes fremste strategi i krisetider: holde hjulene i gang. Normalitet er ikke bare psykisk viktig for en presset befolkning. Det bidrar til å opprettholde stabilitet og tilgjengelighet i det offentlige tjenestetilbudet, mener han.
– Det landet minst av alt trenger i krise og krig er nemlig at store deler av samfunnet omorganiseres eller stenger ned på grunn av ekstraordinære hendelser, skriver Heier i en epost.
Han befinner seg for tiden i USA der han er gjesteforsker ved Boston University, Frederick S. Pardee School of Global Studies.
– Da er det dumt om det sitter hundretusenvis av studenter og ansatte hjemme, som gradvis trekker seg inn i sin egen depressive boble. De ansatte ved universitetene og høgskolene må gå i front, være rollemodeller, og aktivisere studentene i ulike grupper, komiteer og foreninger.
I stedet for å bli en byrde som tærer på allerede knappe ressurser, vil studenter og ansatte dermed være til hjelp for resten av samfunnet, ifølge Heier.
– Så er det opp til universitetene selv å konkretisere strategien. Det er ingen fasitsvar på hvilke tiltak man kan gjøre. Kanskje er det smart å ta studentene med på råd, og lage en idédugnad for hva vi kan gjøre for å holde sammen når krise og krig truer, skriver Heier.
Men lærestedene må også tilpasse seg den nye virkeligheten ved krig og krise, påpeker Robert Egnell. Det oppstår behov for særskilt kompetanse og forskning, både underveis og når landet skal bygges opp igjen. Alt dette skal Campus totalförsvar gjøre de svenske lærestedene mer bevisst på.
– Det vil være andre behov i samfunnet. Enkelte utdanninger kommer ikke til å ses på som like viktige, og da må virksomheten tilpasse seg. Kanskje blir det ekstra behov for ingeniører og sykehuspersonell, men mindre av noe annet, sier Egnell.
– Vi må planlegge hvordan en slik omstilling skal se ut.
Han trekker imidlertid en klar grense mellom det å levere kunnskap og det å ha en operativ rolle.
– Vår virksomhet bygger på lærestedenes autonomi og på forskningens frihet. Hvis vi plutselig skulle ta en operativ rolle, da oppstår et spørsmål om hvor autonome vi faktisk er.
Det er derfor ingen god idé at en utdanningsinstitusjon får en formell rolle med å for eksempel utdanne en etterretningsavdeling, mener han.
– Da er det bedre at man krigsplasserer personell som har den kompetansen i myndighetene, så de kan gjøre nytte der, sier Egnell.
– Hvor mye kan et universitet involvere seg i et lands forsvar og beredskap før det kommer i konflikt med den akademiske friheten?
– Det er noe vi hele tiden må se på, på samme måte som pressen må fundere over sin frie rolle i krig, og hvilket ansvar de har, svarer Egnell.
Når han har studert akademia i Ukraina, så har imidlertid ikke den akademiske friheten vært truet i nevneverdig grad, er hans inntrykk. I stedet har de fleste ukrainske forskere bidratt der de har kunnet i forsvaret av landet. Egnell er mer urolig for det han kaller gråsonen, perioden rett før en krig, når samfunnet preges av mye usikkerhet:
– Da tror jeg det er større fare for at visse aktører prøver å begrense eller påvirke forskningen.
Saken ble først publisert i Forskerforum nr. 1 2026.
