Debatt | Forskningssøknader
Publisert 24. august 2026 kl. 14:45
Klassekampen har i en serie innlegg i sommer satt søkelys på Forskningsrådets forvaltning av midler og hvor mye tid som brukes på å søke konkurranseutsatte kroner. Det skal sies at denne debatten har gått lenge innad i forskningsmiljøene, og det er utmerket at dette uføret løftes opp på et bredere samfunnsmessig nivå.
Nylig kom tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Olav Borten Moe med et budskap som lenge har vært underkommunisert, nemlig at universitetene egentlig har det de trenger av statlig finansiering og ikke burde behøve å søke eksterne midler, men tvert imot prioritere bedre. Hvordan vi har havnet i dette uføret hvor forskere til de grader slåss om eksterne midler skyldes mange forhold som har utviklet seg over tid på grunn av dårlig styring.
Her vil jeg bare påpeke to forhold som bør bli gjenstand for mer oppmerksomhet og debatt dersom vi skal ha sjans til å bedre forholdene for norske forskere, spesielt i instituttsektoren.
For det første er det ingen uenighet om at forskere generelt bruker for mye tid på å søke midler, men dette er ujevnt fordelt. Tidligere innlegg i Klassekampen har rapportert at universitetsprofessorer i snitt bruker åtte prosent av tiden på akkvisisjon av forskningsmidler. Det imponerer neppe noen i instituttsektoren hvor mange av oss bruker langt mer av arbeidstiden vår på å sikre finansiering. Spesielt er dette en tung oppgave for seniorforskere. Mitt inntrykk basert på samtaler med kolleger i ulike institutter, er at mange forskere bruker tjue til tretti prosent av arbeidstiden på å sikre tilstrekkelig finansiering til egen og kollegers virksomhet.
For det andre har det oppstått en, sett fra instituttsektoren, helt ødeleggende ubalanse mellom universiteter og høyskoler og forskningsinstituttene i tildelingen av eksterne forskningsmidler.
Fra om lag 1985 og et stykke utover på 1990-tallet ble de fleste forskningsinstitutter i Norge som driver anvendt forskning skilt ut som stiftelser for å ha større uavhengighet av staten. Den politiske intensjonen var at universitetene skulle drives på statlig grunnfinansiering og at forskningsinstituttene skulle være mindre avhengige av det offentlige. Instituttene skulle drives med en viss grunnfinansiering fra staten i kombinasjon med en stor andel eksterne oppdragsmidler.
I mitt eget institutt NINA (Norsk institutt for naturforskning) var grunnfinansieringen på starten av nitti-tallet om lag femti prosent. Nå mottar vi under ti prosent av vår finansiering som grunnbevilgning, resten er rå konkurranse om midler på et åpnet forskningsmarked. Det hadde vært vel og bra hvis vi og andre i instituttsektoren hadde hatt en rimelig og forutsigbar tilgang på ekstern finansiering. Realiteten er at vi har havnet i et voldsomt uføre hvor universitets- og høyskolesektoren som i utgangspunktet har sine lønns- og driftskostnader dekket, nå spiser opp stadig mer av disse midlene.
Vi ser gang på gang at Forskningsrådet lar opp mot tre fjerdedeler av bevilgningene gå til denne sektoren. Dette har skapt en dynamikk hvor universiteter og høyskoler velger å finansiere et stort antall stillinger og aktiviteter med eksterne midler, åpenbart i strid med opprinnelige intensjoner i forskningspolitikken. En alvorlig konsekvens er at dette presser og truer instituttsektoren mot avgrunnen. Flere store forskningsinstitutter nedbemanner nå og de av oss som fortsatt har jobb møter en beinhard virkelighet i konkurranse med altfor mange aktører om altfor lite midler.
Borten Moe har helt rett i at dette kan (og bør) løses på ulike måter. Universiteter og høyskoler bør prioritere bedre, konsentrere seg om kjerneoppgaver som undervisning og uteksaminering av kandidater, og ikke streve etter å vokse basert på eksterne midler. Forskningsrådet på sin side drukner i søknader. Dette kan løses ved at det settes begrensninger på hvor mange søknader hver institusjon kan sende inn til utlysninger.
Grunnfinansieringen til instituttsektoren må økes hvis disse miljøene i det hele tatt skal drive med noe annet enn å løpe etter kortsiktig finansiering. Risikoen er at forskningsinstituttene reduseres til middels gode konsulentselskaper. Borten Moe har for øvrig helt rett i at politiske bestillinger dukker opp i et rasende tempo med en slags forventning om at forskning skal gi svar på alskens politiske utfordringer. Dette har skapt en situasjon med en flom av utlysninger som i praksis et anbudsrunder og ikke søken etter ny og viktig kunnskap.
