Lex Østrem | Skriveveiledning

Publisert 10. september 2026 kl. 08:25

Tidligere musikkforsker fra universitetene i Uppsala og København, nå landets mest feilkvalifiserte barnehagelærer. Har utgitt bøker om den liturgiske musikken til Olav den Hellige, musikkbruken ved italienske ungdomsbroderskaper i overgangen mellom renessanse og barokk, om kunstbegrepet og dets eventuelle røtter i liturgisk tenkning, og om Bob Dylan som musiker.
Lex Østrem har to formål. Det ene er å gi en kortfattet fremstilling for oppgaveskrivende studenter om hva det egentlig er man gjør når man setter seg ned for å skrive en akademisk tekst. Det handler om sjangerkriterier og om de grunnleggende spørsmålene som gjelder forholdet mellom materiale, argumentasjon, teori, metode, formidling, samfunnsoppdrag og mandat.
Det andre er å gi konkrete råd for hele skriveprosessen, fra det store, overveldende spørsmålet om hvordan man kommer frem til en god og brukbar spørsmålsstilling, til hvilke ord man bør være forsiktig med.
Teksten er blitt til litt etter litt i forbindelse med veiledning av studenter i musikkvitenskap og teologi i Uppsala og København. Teksten har kanskje derfor en slagside mot spørsmål som er mest relevante i humanistiske disipliner, men jeg vil hevde at både de overgripende prinsippene og ikke minst de mer konkrete rådene er relevante uansett hvilken fagtradisjon man tilhører.
Den leseren jeg umiddelbart har hatt i tankene, er altså en student i humaniora som skriver bachelor- eller masteroppgave. Men gjennom mitt arbeid som redaktør i serien Ritus et artes hos forlaget Brepols og som språkvasker av doktoravhandlinger (hvor jeg i mange tilfeller har gjort den jobben veilederen skulle ha gjort), har jeg innsett at de problemene Lex Østrem søker å avhjelpe, sannelig finnes også blant etablerte forskere. Jeg betrakter derfor teksten som en veiledning for alle akademikere, uansett nivå og fagområde.
Det er dessuten en veiledning jeg ikke har funnet andre steder. Det finnes rikelig med tekster om valg av metode for statistikkbehandling og andre trivielle oppgaver, men det er faktisk langt mellom de tekstene som prøver å formulere noen av de selvfølgelighetene som gjerne blir glemt: «Formålet med teksten din er å fremsette en påstand og prøve den.» «Alt i teksten skal være underbygd, enten med egen argumentasjon eller med henvisning til andres argumenter.» «En argumentasjon skal være eksplisitt i alle ledd, ellers blir du journalist, eller upresis, eller begge deler.»
Teksten kan kanskje leses som uttrykk for en viss mangel på respekt for disse konvensjonene. Det er kun delvis riktig. Jeg har dyp respekt for akademiske konvensjoner; de har utviklet seg langsomt, over tid, og er i prinsippet et destillat av generasjoners erfaringer og innsikter. Men det finnes en tendens til å behandle dem som en halv-religiøs dogmatikk hvor – som i religiøse tekster flest – svarene allerede er gitt, og ikke som en samling av innsikter man kan dra nytte av i sin egen tenkning. På et felt hvor den kritiske tenkningen er herre, har dogmatikk ingen rettmessig plass – derav eimen av respektløshet.
I de mer overgripende paragrafene er det resultatet som er det viktige. Når vi gjør oss tanker om det akademiske arbeidet i stort, er det fordi det forhåpentligvis gjør at våre artikler eller oppgaver blir bedre. Men i de mer skrivepraksisorienterte paragrafene er det nettopp skrivepraksisen jeg forholder meg til – den enkelte akademikers arbeid med språket og tanken – og ikke nødvendigvis resultatet av denne prosessen.
Dette er en distinksjon som blir spesielt relevant å gjøre i forbindelse med kunstig intelligens i akademisk arbeid. Jeg tar ikke stilling til bruk av KI i oppgaveskriving utover at det selvfølgelig er juks og ikke har noe der å gjøre. Jeg betrakter akademisk skriving som en ferdighet man tilegner seg fordi man har glede av det, og fordi man i hvert fall forestiller seg at samfunnet har nytte av det. Man skriver ikke først og fremst for at noen der ute skal få lese en mest mulig formfullendt fremstilling av et gitt emne. Jeg tviler ikke på at det i en umiddelbar fremtid er KI som produserer de beste tekstene både språklig og innholdsmessig, på samme måte som Magnus Carlsen er sjanseløs mot en vanlig mobiltelefon. Men det er til syvende og sist ikke poenget. Carlsen elsker å spille sjakk, og på samme måte går jeg ut fra at en akademiker elsker å komme frem til et tydelig, presist og velformet språklig uttrykk for en tanke det har vært verd å kjempe med.