Mens myndighetene mangler en politikk, fortsetter antall stipendiater å falle

Laissez-faire er fransk og betyr vi lar det skure og gå, og det ordner seg sikkert til slutt. Dessuten er det best å unngå å styre for mye. Det samme prinsippet har ligget til grunn for finansiering av utdanning av doktorgradskandidater i Norge siden 2023, og resultatene har ikke latt vente på seg.

Som Forskerforum.no har omtalt i flere artikler, har ett av sju stipendiatårsverk blitt borte på tre år. Enda mer dramatisk er det at antallet nye kandidater i 2024 var det laveste på ti år. Snart kommer tallene for 2025, og lite tyder på at trenden har snudd.

Laissez-faire forbindes gjerne med økonomisk liberalisme og er historisk sett forankret på høyre side av det politiske spekteret. I Norge er det imidlertid Senterpartiet og Arbeiderpartiet som står for denne innfallsvinkelen når det gjelder en så sentral del av forskningspolitikken som rekruttering av nye forskere. Det har riktignok ikke vært noen protester fra andre partier på Stortinget, verken til høyre eller venstre.

Borgerlig opptrappingsplan

Lenge var det offisiell norsk politikk å styrke doktorgradsutdanningen. I den borgerlige Solberg-regjeringens første langtidsplan for forskning og høyere utdanning var målet å øke antall kandidater med 500. Målet ble overoppfylt.

I åra som fulgte, plusset regjeringen fortsatt på med øremerkede midler til stipendiatstillinger ved universiteter og høgskoler. Resultatet ble en sterk økning i antall stipendiater, med en topp i 2022.

Økningen var fordelt på tvers av alle fagområder og kom ikke minst innen prioriterte områder som medisin/helseforskning og naturvitenskap/teknologi.

Tok bort øremerking

I statsbudsjettet for 2023 foreslo forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe at øremerkingen skulle falle bort. Universiteter og høgskoler skulle nå stå fritt til å disponere pengene som tidligere var avsatt til dette. Forslaget ble ikke omtalt som et liberalistisk frislipp, men i stedet som en del av det ganske tøyelige begrepet tillitsreform. Det ble vedtatt og har siden vært rådende politikk.

Det var ingen forutgående utredning eller debatt om forslaget. Politikken ble videreført uten nærmere omtale da Ap og Sigrun Aasland tok over statsrådposten, to Sp-statsråder seinere.

Universitetene kutter til beinet

I en situasjon med strammere rammer for universitetene og forskningsbevilgninger på stedet hvil var resultatet en kraftig nedgang i rekruttering til forskning. Fra universitetenes og høgskolenes side var det mye lettere å la være å ansette en ny stipendiat eller to enn å flytte på eller si opp fast ansatte når budsjettene ble strammet til.

Det interessante er at ingen ledende politikere har villet si at det i åra med oppbygging ble for mange stipendiater i Norge. Der det før var ansett som en nasjonal oppgave å øke antallet innen doktorgradsutdanningene, er det nå uttalt politikk ikke å ha noen mening om det er for få, for mange eller omtrent passe mange mennesker i Norge med doktorgrad.

Det kan være gode grunner til ikke å utdanne så mange. Det er dyrt, og ikke alle fullfører. Noen reiser til utlandet etterpå, og da har Norge kastet bort investeringen. Staten vil heller bruke penger på andre ting. Arbeidsgiverne i sektoren vil unngå vanskelige valg som berører fast ansatte.

Ligger etter Sverige og Danmark

Samtidig er spørsmålet hva vi går glipp av. Færre stipendiater betyr at vi som samfunn ikke lenger kan dra nytte av like mange av dem som helt frivillig vil ofre tårer og svette på en slik karrierevei. Stipendiatene står for en vesentlig del av forskningen, og uten dem blir det færre på labene og mindre publisert forskning.

Færre med doktorgrad i næringslivet gjør det vanskeligere å øke norske bedrifters investering i forskning og utvikling.

Norge ligger bak land som USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Danmark målt etter andel av den yrkesaktive befolkningen som har doktorgrad. Det er ingen som har hevdet at Norge lider av doktorgradssyke.

Ingen debatt

Dette kunne man hatt en debatt om dersom en eller flere av politikerne som har stått for politikkendringen, ville sagt at ja, jeg mener faktisk at vi nå utdanner for mange stipendiater i Norge. Det er det ingen som har gjort.

Den forrige statsråden, Sigrun Aasland, satte tidligere i år ned en ekspertgruppe som skal gi råd om framtidas doktorgradsutdanning. Deres råd ender på bordet til den nye statsråden, Eileen Fugelsnes.

Det er uklart om denne gruppa i tillegg til å se på innholdet i utdanningen også skal vurdere dimensjonering og finansiering. Gjør den det, kan det fort bli som å låse stalldøra når hestene for lengst har galoppert av gårde.

Kommentaren ble først publisert i Forskerforum 5/26

Forsidefoto: NTB

Norsk næringsliv er ikke rigget for forskning