Bokanmeldelse | USA

Solformørkelse

Hvordan er livet som funksjonshemmet akademiker i USA? Jan Grue gir en innsiktsfull og skremmende oppdatering.

Han kaller det selv en elegi, en sørgesang, historien han forteller i sin nyeste bok. Jan Grue, språkviter og professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, ser med sorg på at noe er i ferd med å ta slutt. Vi er ikke lenger i solen, men vi var der.

Dette «vi» er i første omgang den lille familien hans – ham selv, hun han er gift med, og sønnen deres, en trio som drar vestover høsten 2024, til Nord-California, der Grue skal ha et forskningsopphold. Men «vi» er også alle som ham, alle vi som trodde at universitetsbyen Berkeley representerte framtiden, med sin radikale åpenhet og aktivistiske mangfoldstenkning. Det var her USAs første nedsenkede fortauskanter ble anlagt, i 1972, slik at rullestolbrukere som Grue kunne bevege seg ubesværet i gatebildet. Det var her, under sitt første besøk i 2005, han forstod at en annen verden var mulig. Og det var her han først kom i kontakt med forskning på funksjonshemning som et eget kunnskapsfelt.

Han har selv uttalt at årets bok utgjør en trilogi sammen med Jeg lever et liv som ligner deres fra 2018, og deretter Hvis jeg faller fra 2021. I den første boken forteller han hvordan han på et tidspunkt sluttet å tenke på seg selv som en som måtte repareres. Det er en svært radikal posisjon å innta i vårt terapeutiske samfunn, ikke bare om man er funksjonshemmet, selv om det blir ekstra tydelig da.

I den andre boken handlet mye om det usynlige egenarbeidet som først må til for at personer som Grue skal kunne få gjøre det de faktisk er gode til, i hans tilfelle lese og skrive, forske og undervise. I Berkeley var mye av dette usynlige arbeidet allerede gjort, i form av en selvfølgelig tilrettelegging, som når bussjåførene nærmest på automatikk legger ut rullestolrampen for ham.

Sist familien var her, i 2020, var det pandemien som tvang dem derfra. Nå er de her under valgkampen som skal gi Trump presidentsetet for andre gang. De blir vitner til endringene som raskt finner sted både nasjonalt og lokalt etter maktskiftet. «Utenlandske studenter blir pågrepet, kjørt bort i umerkede biler, fengslet på ukjente steder. Gjesteforskere blir stoppet på grensen. Akademiske visum blir trukket tilbake, uten forklaring, men etter en forutsigbar logikk. Språk er makt, og det nye regimet angriper dem som bruker et språk det ikke liker», skriver Grue.

I Berkeley er framtiden, har Grue tenkt, men nå begynner han å lure på om forskerkollegaen Halvor, også han funksjonshemmet, har rett: Integreringen av funksjonshemmede har nådd et toppunkt nå. Det blir ikke bedre, heller tvert imot. Andre politiske krefter er i ferd med å vokse fram, fulle av forakt for svakhet.

Med denne trilogien har Jan Grue vært med på å utvide norsk sakprosa. Han skriver seg inn i en framfor alt amerikansk essayistisk sjanger, eksemplifisert blant annet gjennom norsk-amerikanske Siri Hustvedt. I dokumentarfilmen om henne som kan ses på norske kinoer akkurat nå, forteller hun om hvordan hun insisterer på å skrive i første person, ettersom hennes personlige erfaring av sykdom er like viktig som vitenskapens objektive utlegging om feltet. Eller som Grue selv skriver i første bok: «Erfaring er ikke ubestridelig, men det er en annen slags kunnskap enn den som kommer av refleksjon, den har en annen substans.»

Med denne trilogien har Jan Grue vært med på å utvide norsk sakprosa

Lenge skrev han imidlertid skjønnlitterært. Det tok ham ti år å skrive den første boken i trilogien. «Så vanskelig var det å skrive om det sanne.» Denne siste boken tok langt kortere tid å skrive. Når jeg først leser den, tenker jeg den kanskje kunne fått en runde til ved skrivebordet, at man merker at den ikke er like bearbeidet og gjennomtenkt som den første, og delvis den andre. Den føles mer springende, vi fortelles historier som oppleves nesten anekdotiske. Han forteller for eksempel om en hendelse på sønnens skole som jeg ikke får helt grep om, hvor det virker som Grue selv ikke har tenkt helt ferdig hvordan han skal forholde seg til det som skjedde. Var det rasisme? Diskriminering av et barn med nedsatt funksjonsevne? Jeg ville gjerne hørt enda mer.

Men etter hvert er det nettopp dette som blir styrken ved boken. Man får følelsen av det akutte, at noe er i ferd med å gli ut hendene av på ham. Atlantis er i ferd med å synke i havet, en sol er i ferd med å gå ned, og mens det skjer, må Grue huske å fortelle oss alt han så langt har tenkt og sett under denne californiske solen. Jeg tror ikke dette er den siste boken hans verken om livet med en funksjonshemning eller om USA. Men det var denne som måtte skrives akkurat nå.

Av Siri Lindstad

Foto Jan Grue: Terje Pedersen / NTB

Publisert 02. november 2026 kl. 13:09