Av Aasne Jordheim
Publisert 12. september 2024 kl. 10:31
Her jeg bor, har vi en vernet skog jeg ofte går i. De siste dagene, på vei til sjøen og en deilig svømmetur, har jeg stoppet opp for en nærmere titt på noen av trærne, og for å kjenne på dem. Trærne er ikke kjempestore, men flere av dem ser ut til å være fine å klatre i. Går det også an å bo i dem? Kunne jeg ha bodd i et tre?
Thomas Arentzen, teolog og kirkehistoriker ansatt som forsker ved Uppsala universitet, skriver om folk som bor i trær, de kalles for dendritter. Nå er det stort sett historiske skikkelser han forteller om, Nikolas som bodde i en eik, David i et mandeltre, men vi leser også om Julia Butterfly Hill, som på 1990-tallet bodde to år i toppen av et redwood-tre, og som skrev om det og slik bidrar med litt kunnskap om det å leve så nær en annen art: «Opplevelsen lærte meg at alt som lever, kan kommunisere», skriver hun.
Arentzen har skrevet en vidunderlig bok om trær. Han vil få oss til å se dem, anerkjenne dem og tenke på dem på en annen måte.
Han gjør trærne store og menneskene litt mindre; vi er alle prisgitt plantene, skriver han, og «trærne holder landskapet i hop». Hvor begynner en plante og slutter et menneske? Han vil bort fra tanken om det selvtilstrekkelige mennesket, for isteden å vise at vi er innvevd i alt levende. Det morsomme er at han gjør dette gjennom en utpreget subjektiv skrivemåte, idet han trer frem i teksten som en tydelig stemme, som noe å kunne møte. Kanskje han på en måte snakker til trærne når han skriver? I hvert fall skyver han trærne frem og gjør seg selv til noe mindre stødig.
Verbum, 2024
156 sider
Veil. pris: kr 349
Boka er essayistisk, i utpreget grad i første del. Vi får en blanding av poetisk skrift og tung kunnskap. Det er slentrende og assosiativt, vi følger liksom et sinn i bevegelse. Forfatteren er både distre og til stede, åpen, skjerpa, skjødesløs og med full kontroll. Han er en naiv-lekende-spørrende-fastslående og selvsikker skriver som er fullstendig klar over at alt han kan, uansett aldri når langt nok. Han forsøker, som jo er essayistens grunnholdning, men smiler litt i skjegget av egne forsøk. Han er tross alt også ydmyk. Han skriver frem noe ømt, som det også er en smerte i, og hele tiden går forfatteren i dialog med tenkere og tenkning, mye fra gammeltestamentlig forskning. Det gjør denne boka annerledes enn andre bøker om skog og trær. Arentzens kilder er i stor grad Bibelen og dens lange fortolkningstradisjon. Han henter frem fra «glømselen», som vil si østlig og kjettersk kristendom, tanken om at «vi lever i symbiose med rotfaste vesener» i en beåndet natur. Vi får mange spørsmål. Hva vet et tre? Hvordan kommuniserer det? Han nærmer seg svar, som han så mister igjen.
Men så kommer det flere eksempler, også noen moderne, økofilosofiske tre-tanker. Vi blir kjent med noen utvalgte trær og med noen mennesker med et særegent forhold til trær. Da er stilen litt mer neddempet, selv om språket fortsatt er rikt. Man må kanskje ha et rikt språk for å prøve å si noe om det som lever på en annen måte enn oss?
Han snakker om en «sveig», å «sjoge» og om «livd», i tillegg til andre for meg ukjente ord.
Disse ordene kler den mystikken vi så etter hvert skal mer tydelig inn i. Går det an å tro at et tre kan bøye seg i støvet for noen? Eller at det kan vise sorg, liksom ved at det blør? «Mysteriet forgreiner seg ut gjennom stammer», skriver Arentzen, og «trestammer taler i hengivenhetens ord (…) Det er fjerne sus, så klart, men de er ikke helt uhørlige.»
Jeg kunne selvsagt aldri bodd i et tre. Jeg mangler «et hellig vanvidd», og så er jeg ikke som «de porøse», som «overskrider grenser og setter flokken i kontakt med en virkelighet bortom dem selv». Slike mennesker er gaver til oss, skriver Arentzen, så vi kan se verden og livet bedre. Men vi kan alle være skog, sier han også, fordi vi er skog, oppstått av jorda, del av alt det levende. «Dypest sett henger alle skapninger sammen, også på de vide viddene hvor bjørka huker seg ned og vierkratt sølvfarger søkk og myrkanter.»
Arentzen forklarer ikke mer enn han må. Han går dit han selv vil, er ikke forpliktet til verken å bedrive redegjørelser eller foreta drøftelser. Dette er overskudd, og lett insistering, for vær med på ferden, sier han liksom. Essayisten vil ha oss med. Arentzen har skrevet mange artikler om trær i tidlig kristendom, og det er kombinasjonen av faglighet, en personlig stil og et levende språk som gjør denne boka til en gave, den også. Den er i tillegg vakker, med noen få bilder av fotograf Knut Bry. Det er gøy når det dukker opp en bok som inviterer leseren inn i noe som også er fremmed, fordi det er dørgende dypt, på et så lett og delvis lekent vis. Jeg skal snart ta meg en tur i skogen igjen.
