Praktbok på nattbordet
LUKK
Annonse
Annonse

Bjørn Sverre Hol Haugen: Søvn. Ei kulturhistorie

Praktbok på nattbordet

Av Siri Lindstad

Publisert 9. desember 2022

Du bør ønske deg noen våkenetter hvor du kan gi deg hen til denne rikholdige fortellingen om søvnens kulturhistorie.

Det er en liten setning som gjør meg myk om anmelderhjertet. Det er den lille leddsetningen «Mens jeg rer opp museumssenger», som innleder en argumentasjon forfatter Bjørn Sverre Hol Haugen har om gleder og utfordringer med halmmadrasser. Disse fem ordene rommer så mye av det som gjør Haugens nye bok Søvn. Ei kulturhistorie så bra.

Bjørn Sverre Hol Haugen
Søvn. Ei kulturhistorie

Skald, 2022
382 sider
Veil. pris: kr 499

For det første vitner setningen om en som har førstehånds kjennskap – bokstavelig talt – til det han skriver om. Haugen er altså en som stadig vekk rer opp senger og vet hva det vil si å gjøre det. Nettopp denne kjennskapen gjør ham i stand til å beskrive «den frasende lyden av halm i bevegelse» og å bekrefte at halmmadrasser ofte stikker. Ordet «museumssenger» peker på at dette er en annen type senger enn den som vi som leser, trolig har erfaring med. Det er senger som fordrer en spesialkompetanse, og heldigvis avslører verbet som står i presens, og konjunksjonen «mens» at denne kompetansen er i stadig bruk hos Haugen, som førstekonservator ved Anno museum. Sist, men ikke minst klarer jeg ikke å la være å glede meg over at det er en mann som befatter seg med noe så tradisjonelt kvinnelig som å re opp en seng. Så er da også Søvn en bok som favner ulike perspektiver, både med hensyn til kjønn, klasse og seksualitet.

Den begynner i det store, med husene folk har sovet i, om de altså sov i et hus. Det viktigste var å være i nærheten av der varmen kom fra, enten det var en glohaug eller varme dyr. Og folk lå gjerne på planker av noe slag, men det gikk an å ligge på bakken også. Og så er det at halmmadrassene dukker opp, og siden kommer vi tettere og tettere på det sovende mennesket – lakener, feller, dyner og nattøy, før Haugen beveger seg vekk fra det materielle og tar for seg døgnrytme, drømmer og søvnløse netter. Sengeritualer har fått et eget kapittel – brudesenger, barsel og dødsleier – og hele tiden kretser vi altså rundt noe som er så hverdagslig som det å ligge i en seng.

Hvordan folk har klart å sove så – etter dagens standard – trangt og kummerlig, blir en gåte for alle oss moderne prinsesser på erten. Toleransen for andres kropper tett på, og for nattens lyder og lukter i et rom tjåka fullt med folk, er imponerende. Men kanskje har vi mistet noe underveis: evnen til å faktisk slite oss ut fysisk gjennom dagen, for så å bare kunne gi oss hen til søvnen når sjansen bød seg.

I de første kapitlene er 1800-tallets store samfunnsforsker Eilert Sundt og hans til tider sjokkerte rapporter over manglende hygiene og sedelighet en følgesvenn for Haugen. Men vel så interessant er undersøkelsen som Norsk etnologisk gransking gjorde i 1951, der folk blant annet ble spurt om senger og sengeutstyr. «Har man sovet uten klær?» var ett av spørsmålene, og gid, nei, men forbausende mange hadde hørt om en og annen som visstnok sov naken. Pyjamas var noe man iførte seg på reise, ikke hjemme. Der sov menn i undertøyet og kvinner i nattkjole.

Tidsmessig spenner Haugens historie over tre hundre år, med et særlig tyngdepunkt på østsiden av Mjøsa. Det hele er så vakkert utformet at designer Øystein Vidnes må nevnes, og forlaget Skald må æres. Det matte og gode papiret, det røde bokmerkebåndet, et kresent, men samtidig svært rikholdig billedmateriale gjør Søvn til en bok som nesten er for fin for nattbordet.

  • Les også: