Bok om akademisk skriving: – Absolutt gull å finne, men dessverre også mye gråstein

Bok om akademisk skriving: – Absolutt gull å finne, men dessverre også mye gråstein

Av Siri Lindstad

Publisert 11. februar 2021

Det litt forunderlige er at veldig mange av bøkene om skriving lider under det samme problemet som tidsskriftsartiklene de ønsker å forbedre.

Det skrives mange bøker om det å skrive. Bare her i Forskerforum anmeldte vi to slike bøker høsten 2020, rettet mot forskere som vil trene seg i kunsten. Det vitner selvfølgelig om hvor viktig nettopp den skriftlige forskningsformidlingen er, men kanskje også om hvordan mange strever med å finne seg til rette blant tellekanter og tidsskriftmaler.

Fakta
Solveig Østrem
Å skrive akademisk. En veiviser for forskere
Cappelen Damm, 2020
154 sider
Veil. pris: kr. 279

Det litt forunderlige er at veldig mange av bøkene om skriving lider under det samme problemet som tidsskriftsartiklene de ønsker å forbedre, nemlig uskarpt fokus. Så også med Solveig Østrems nyeste bok. Her er det absolutt gull å finne, men dessverre også såpass mye gråstein at du skal være en tålmodig leser før det begynner å glitre. For denne leserens vedkommende skjedde det fra kapittel sju og utover. Da begynte til gjengjeld de glade utropstegnene i margen å stå tett.

Annonse

Forfatteren understreker selv at hun ikke har til hensikt å presentere en oppskrift for akademisk skriving. Like fullt oppleves de vel 80 første sidene som gammelt nytt, når vi minnes på kraften i gode argumenter, avgrensning, struktur og sjangerkrav. Alt dette bør vel være selvfølgeligheter for enhver fra masternivå og oppover. Østrem lener seg her tungt på andre som har skrevet om akademisk skriving, og hun selv forsvinner langt på vei ut av syne.

Men så kommer hun på banen og rydder solid plass for det som tydeligvis er hennes egne kjepphester, og det gjør hun godt. I kapitlet om god henvisningsskikk tar hun tak i hangen mange forskere har til å sette inn klynger av referanser for den minste ting, også selvfølgeligheter, trolig for å framstå som seriøse og beleste. Og referansene er gjerne så generelle at man må lese en hel bok for å finne tilbake til det som det refereres til, og er man uheldig, risikerer man da å oppdage at den som refereres, er feilsitert eller feiltolket. Østrem gjør bruk av en rekke eksempler hentet fra anonymiserte forskertekster, der det hun oppsummerer som manglende sidehenvisninger, navnedropping, manipulerende siteringer og uklar kildebruk, skaper et tillitsbrudd med den som leser teksten. Hvordan skal man da kunne stole på det som står der?

Også kapittelet om å skrive ut fra et empirisk materiale får meg til å sette meg bedre til rette i stolen. Igjen gjør bruken av konkrete eksempler at teksten ikke bare blir velmenende og formanende prat, men at reelle, gjenkjennbare problemstillinger vaskes fram. Østrem er blant annet opptatt av at den som skriver, må ha tålmodighet til å vente med å diskutere funnene til selve analysen er gjennomført. Dette er i tråd med den såkalte IMRAD-modellen, som har utgangspunkt i naturvitenskapelige disipliner. Hun påpeker at i tidsskriftartikler er det lett å finne eksempler på at konklusjoner og sammenfatninger kommer før lesere får vite hva som er grunnlaget for disse. Men, får jeg lyst til å innvende her, «det viktigste først» er et mantra i den mediale virkeligheten utenfor akademia, og det med god grunn. Folk, inkludert forskere, har dårlig tid når de leser, og en av konsekvensene av tellekantsystemet er vel at aldri har så mange skrevet, og så få lest det du skrev. Da kan det kanskje være på sin plass å tenke litt nytt om strukturering av også akademiske tekster, eller hva?

Les også: