Publisert 31. januar 2022 kl. 21:22
«Siden Forskningsrådet er en etat under regjeringen er det viktig at rådet ikke opptrer som en politisk aktør».
Det var beskjeden Forskningsrådet (NFR) fikk fra Kunnskapsdepartementet (KD) på et møte i november. Ifølge referatet fra møtet, som hadde NFRs økonomiske situasjon som tema, ble det påpekt at NFR primært skal være en rådgiver for KD og de andre departementene. De fikk også beskjed om å etablere en rutine for å varsle om når de er invitert til Stortinget. Saken ble først omtalt i Aftenposten.
– Det er riktig at de ikke skal opptre som en politisk aktør, men det betyr ikke at det kan legges lokk på muligheten til å formulere og kommunisere med omverdenen om synspunkter på hva som bør gjøres for å fremme norsk forskning, forklarer Jan Fridthjof Bernt, professor emeritus i juss ved Universitetet i Bergen med forvaltningsrett som felt.
– Rådet bør selvsagt stille seg til rådighet hvis journalister eller politikere ønsker å vite noe om dette saksområdet.
«Frykter brems i forskning og innovasjon.» «Budsjettet som ble lagt frem i dag er ikke det omstillingsbudsjettet vi trenger for å lykkes». Slik responderte NFR da statsbudsjettet ble lagt fram i høst.
Ifølge Bernt er det ikke noe i veien for at NFR uttaler seg om statsbudsjettet:
– Hvis NFR mener at budsjettet ikke dekker ambisjonene som de tidligere har blitt bedt om å oppfylle, må de ha mulighet til å gi utrykk for at det ikke er overensstemmelse mellom forventninger og ressurser som stilles til rådighet, sier Bernt, som påpeker at utsagnene ikke handlet om partipolitikk, men var av generell forskningspolitisk karakter.
– Utsagnene var en smule spissformulert, men budskapet må være helt akseptabelt.
Han minner om at NFR er et faglig organ, med særskilte fullmakter, i motsetning til for eksempel et direktorat, som fungerer mer som en forlenget arm for et departement.
– NFR har ansvar for å formidle en kompetanse, som departementet ikke har. De skal være en selvstendig stemme, sier Bernt, som kaller NFRs posisjon for «halvt uavhengig».
– Først og fremst tenker jeg at NFR trenger et klokt styre, som fungerer godt overfor forskningssystemet og forskningsinstitusjonene, sier Åse Gornitzka, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, som forsker på kunnskapspolitikk.
I motsetning til de fleste andre statlige virksomheter, har NFR et eget styre. Begrunnelsen er faglig uavhengighet:
– Det er en avstand mellom direkte politisk styring og det som foregår til daglig i NFRs regi. Det er for å sikre faglighet og langsiktighet i fordelingen av midler til forskning, sånn at ikke enkeltbeslutninger snus opp ned hvis det kommer inn en ny statsråd fra et nytt parti, sier Gornitzka.
Forholdet mellom politisk styring og NFRs autonomi har variert siden dagens forskningsråd ble opprettet i 1992, forteller Thomas Brandt, professor i historie ved NTNU, som i 2019 utga boka om de norske forskningsrådenes historie.
– På en side er NFR et styringsorgan under departementet. Men dette har ikke vært helt klart ettersom NFR skal være et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Det innebærer et budsjettmessig handlingsrom og anledning til en viss form for påvirkningsarbeid. Det er ikke helt uvanlig at Forskningsrådet har operert inn mot det politiske landskapet, sier Brandt, som synes det uklart hva statsråden mener med at NFR ikke skal opptre som en politisk aktør.
– Men ingenting er hugget i stein. Det er rom for fortolkning både fra departementets og rådets side.
Men finnes det holdepunkter for at NFR ikke kan ha møter med Stortinget uten å varsle KD først? Ifølge jussprofessor Bernt skal departementet ha mest mulig kjennskap til informasjonsgrunnlaget storingsrepresentanter får.
– Det er viktig for departementet å vite hvilken informasjon som er gitt til Stortinget, slik at de eventuelt kan korrigere, sier Bernt og fortsetter:
– Men det er problematisk å kreve at departementet skal varsles på forhånd. Det vil lett kunne fungere eller oppfattes som et redskap til å begrense eller kontrollere kontakten mellom NFR og de folkevalgte. Det er prinsipielt betenkelig hvis dette medfører en begrensing av Stortingets mulighet for en bredest mulig tilgang til informasjon.
Les også:
