Norsk og jødisk i dag
LUKK
Annonse
Annonse

Cora Alexa Døving (red.) Jødisk. Identitet, praksis og minnekultur

Norsk og jødisk i dag

Av Siri Lindstad

Publisert 4. januar 2023

Lite har vært skrevet om jødenes hverdagsliv i 2000-tallets Norge. Denne boka er et verdifullt bidrag til å gjøre noe med det.

Cora Alexa Døving (red.): Jødisk. Identitet, praksis og minnekultur (Universitetsforlaget 2022, 344 sider)

Alt jeg ikke visste. Alt jeg nå vet. Alt jeg gjerne skulle ha hørt enda mer om.

Det er mine umiddelbare tanker etter å ha lest boka Jødisk. Identitet, praksis og minnekultur. Der heter det da også innledningsvis at «[f]orestillingen om at jøder utgjør en ensartet gruppe er fortsatt utbredt, også i Norge». Nettopp denne anskuelsen utfordres i løpet av de ti kapitlene som et knippe forskere har bidratt med til denne antologien.

Holocausts redsler var lenge fortiet i Etterkrigs-Norge, og selv gikk de stille i dørene, jødene som skulle forsøke å starte på nytt her til lands. Slik oppstod det store blinde flekker i majoritetsbefolkningens kunnskap om en av nasjonens minoriteter. Når jeg nå leser Jødisk, går tankene mine til filmruller med ennå ikke framkalte bilder, og krukker fulle av usynlig blekk.

Denne boka er et viktig bidrag i det synliggjøringsarbeidet som må gjøres.

Hva vil det si å være norsk jøde?

Den er delt i tre deler, og står stødig på tre bein. Jeg leser «identitet, praksis og minnekultur» som henholdsvis det å være, å gjøre og å videreføre det jødiske. Redaktør Døving, til daglig forsker I ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, er den som binder det hele sammen, med velskrevne introduksjoner til de ulike delene.

Så hva vil det si å være norsk jøde? Se, det er ikke så enkelt å svare på, og nettopp det er noe av det som gjør boka lesverdig.

Boka baserer seg på forskningsprosjektet Jødiske identiteter, der intervjuer utgjør en viktig del av materialet. Så hva vil det si å være norsk jøde? Se, det er ikke så enkelt å svare på, og nettopp det er noe av det som gjør boka lesverdig. Er man fra en av de «gamle» norske jødiske familiene, eller har man flyttet til landet i nyere tid? Er mor jødisk eller konvertitt, eller er det «bare» far som er jødisk? Er man ortodoks eller liberal? Er det hverdagslivet som er det viktigste, eller høytidene? Og ikke minst: Er man medlem av Det mosaiske trossamfunnet (DMT) eller ikke? Svarene synes like mange som det er folk til å svare og blir vitnesbyrd om alle hensyn man må ta som del av en minoritet.

Vanskeligst framstår spørsmålet om omskjæring

Forholdet til Israel er et komplisert spørsmål, vitner flere av tekstene om, det samme er oppdelingen av kvinner og menn i synagogen. Men aller vanskeligst framstår spørsmålet om omskjæring av guttebarn. Jeg stusser først over at artikkelen som diskuterer denne problemstillingen, er plassert i delen for «identitet» og ikke «praksis». Men det er før jeg leser hvor avgjørende tradisjonen med å omskjære guttebabyer etter åtte dager er for mange jøder. Skulle det bli forbudt, som noen av de politiske partiene har tatt til orde for, vil det bety slutten på organisert jødedom i Norge, mener rabbineren i DMT. For de intervjuede er det ikke det religiøse aspektet som framstår som det viktigste, men å understreke at guttebarnet tilhører et fellesskap av jøder. «Jeg vil ikke at han skal være en slags halv-jøde, men en del av et folk», sier en far.

Innimellom kjenner man duften av hønsesuppe og ser det glimte i den sjuarmete lysestaken mellom linjene. I flere av tekstene tar vi turen ut av akademia og får kikke inn i en gudstjeneste i Oslo, blir med på en helgetur for unge voksne til Nusfjord, og ikke minst på en kulturfestival i Trondheim. Disse avstikkerne gir farge til en ellers nøktern og litt tørr oppsummering av forskningsprosjektet, som forhåpentligvis bare er begynnelsen på studier av jødisk liv i Norge i dag.

  • Les også: