Av Kjetil Vikene
Publisert 15. september 2022 kl. 15:05
Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen
Samenes historie fram til 1750
Cappelen Damm Akademisk, 2022
389 sider
Veil. pris: kr 599
I fjor anmeldte jeg andre bind av verket Samenes historie, en svært inngående bok som formidlet samenes flertallshistorie som utvekslingsmøter mellom ulike økonomiske, kulturelle og politiske krefter. Nå kommer en opprustning av bind I – som opprinnelig ble gitt ut i 2004. Kraftig oppussing av billedmaterialet og den grafiske utformingen samt nytt kildetilfang rettferdiggjør utgivelsen. Bind II tok for seg historien fra og med utskillelsen av samen som en egen rase på 1700-tallet. Bind I forteller om veien dit. Mens bind II hadde elleve forfattere, er dette bindet signert av kun to forfattere, Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen, henholdsvis emeritus i historie og professor i arkeologi ved UiT.
I en opplysende historisk-teoretisk innledning redegjøres det for de skiftende syn på samene og deres opprinnelse og deres «etniske identitet». Vi tas fra tidlige, romantiserende beskrivelser av noble villmenn til mer negative omtaler av samene som «de andre» i det 19. århundret, til fraværet av interesse for samisk fortid i første halvdel av det 20. århundet og de bærende antropologisk-historiske teoriene som oppstod i 1970-årene. Avgjørende er også «eksplosjonen» av forskningslitteratur som kom etter «at den arkeologiske og historiske ‘tausheten’ om samene for alvor ble brutt etter 1980». Boken legger seg i selen for å treffe et allment publikum, og er slik jeg kan bedømme den, også et vellykket forsøk på å gi en samlet fremstilling av den nyeste forskningen på feltet.
I den første delen av boken presenteres to samtidige perspektiver på den samiske identiteten. Agens – at ulike «samiske» folkegrupper aktivt valgte sin identitet for å differensiere seg fra andre folk de handlet og samhandlet med, og doxa – at identiteten oppsto som en praktisk konsekvens av det vi kanskje løselig kan kalle en kombinasjon av materielle vilkår og kulturhandlinger: Historien som fortelles, strekker seg fra ca. 4000 år bakover – der spesielt det siste tusenåret før vår tid er formativt for dannelsen av størrelsen «det samiske». Det var da «at fangstsamfunnene i det indre, nordre og østlige Fennoskandia ble involvert i mer omfattende eksterne transaksjoner og erfarer kontakt med grupper med en helt annen livsform».
I et lettlest språk syr forfatterne ulike teorier sammen med arkeologiske funn, språklige spekulasjoner, andre kulturkretser og økonomiske mønstre. Et eksempel fra det første årtusenet: Kystsamfunnene i nord ble nøyere knyttet til sør, og fangst ble supplert med åkerbruk. «Den ernæringsmessige betydningen av dette jordbruket må ikke ha vært avgjørende, og introduksjonen var kanskje like mye kulturelt og sosialt som økonomisk motivert. Korn kan for eksempel ha blitt dyrket for å kunne brygge øl til bruk i rituelle og sosiale sammenhenger.» Etter en periode med «konsolidering» av det samiske går vi så inn i noen hundre år med «kolonisering», før samene fratas enhver mulighet for autonom identitet og splittes opp i kunstige geografiske områder gjennom påtvunget «integrasjon» i de omliggende, overgripende og overlappende statslignende enhetene. Noen ord om kristenmisjonering er det også plass til i bokens avslutning.
Ikke alt i boken er lystelig lesing – til det skildres for mange grove overgrep. Men den er inviterende og opplysende – og plasserer samenes forhistorie midt i min egen.
