Av Kjetil Vikene
Publisert 7. april 2021 kl. 14:01
Denne boken er en oppfølging av Samenes historie fram til 1750, og sammen er de to den hittil mest omfattende fremstillingen av temaet. Mellom en kort introduksjon, et metode- og oversiktkapittel og en oppsummerende avslutning, fremstilles samenes historie i denne perioden kronologisk.
Ett av bokens mest opplysende kart gjengir Sápmi (Sábme, Sámeednam, Saepmie, Sábmie, Sääʹmjânnam – eller Sameland om man vil). Kartet viser Norge, Sverige, Finland og deler av Russland og nasjonalgrensene dem imellom markert med tydelige røde streker. Over disse er det lagt en blå flate i ulike nyanser som strekker seg fra Kola-halvøyen i nord, krysser nordlige Finland og dekker Norge og Sverige helt sør til Trondheim, Røros og Söderhamn. De ulike nyansene antyder ulike samiske grupper og hovedområder, og synliggjør effektivt et av bokens hovedpoenger: Om Samen ofte har blitt behandlet som én størrelse, boende i en gamme, gjetende på rein og med episenter i indre Finnmark, så er realiteten at en samisk identitet – i likhet med en norsk – er en størrelse som vanskelig kan beskrives som annet enn en mosaikk av overlappende identiteter løst rammet inn av geografi, virke og samhandling med andre grupper.
Samenes flertallshistorie er dermed også historien (avhengig av perspektiv) om lulesamer, pitesamer, sørsamer, sjøsamer, markasamer, bysamer, østsamer, nordsamer, umesamer, skoltesamer, flyttsame, reindriftssamer, østlapper, fjellfinner, lap-finner og bygdelapper (og kvener), og kan kun formidles hvis man erkjenner at historie er et utvekslingsmøte mellom ulike økonomiske, kulturelle og politiske krefter. Dermed er det også lite berøringsangst å spore. Eksempler på ulike politiske fraksjoner på Sametinget og ulike oppfatninger av hvordan kampen om samisk kultur skal føres presenteres på opplysende vis. Spennende er det også å lese om ulike samiske holdninger til offisiell fornorskingspolitikk (et i sannhet mørkt kapittel, men her fremstilt nyansert og ikke minst med gode eksempler på åpenbar og mer subtil motstandskamp).
I korte trekk har samene (i den perioden boken dekker) gått fra å være utskilt som en egen rase i 1700-tallets rasehierarki, en kultur på et lavt utviklingstrinn og et naturfolk uten nasjon i 1800-tallets nasjonalisme, en gruppe som var så liten og så langt unna sentrum at den ikke hverken fortjente eller behøvde noen plass i historieskrivingen, før den i løpet av etterkrigstiden ble en størrelse og et eksempel på offer for (ny)kolonialisme, rettssubjekter i kampen om rettigheter til land og sjø (med kampen mot utbyggingen av Alta- Kautokeinovassdraget fra slutten av 60-tallet til begynnelsen på 80-tallet som et viktig eksempel). På 70-tallet økte den globale bevisstheten om urfolk, og Norges ratifisering av ILO-konvensjonen i 1990 gav myndighetene en plikt til å støtte samenes kamp om både sin fortid og fremtid, ett år etter at Sametinget var grunnlagt. Det gav samene en større politisk tyngde i kraft av internasjonal rett. Den foreløpig siste store hendelsen i den politiske kampen om samenes historie er nedsettingen av en sannhets- og forsoningskommisjon, et ønske framsatt av Sametinget og tatt til følge i Stortinget i 2018.
Dette er hovedlinjene, men boken favner bredt og dypt. I de større politiske perspektivene er det mye godt og interessant stoff om for eksempel samenes ufrivillige rolle i nasjonalbyggende jordbrukskolonisering, til det sikkerhetspolitiske forholdet til Sovjetunionen. Kulturkamper om læremidler på samiske språk blir satt i perspektiv av både nasjonal utdanningspolitisk politikk og med blikk fra foreldre til barn på lokale småskoler. Detaljerte fortellinger om oppgradering fra hamp til nylonsgarn og billigere og mer moderne båtmotorer, sees i sammenheng med kamp om kunnskap og ressurser: Norges seier i den såkalte fiskerigrensesaken mellom Norge og Storbritannia i 1951, var likevel historisk ubevisst. For sjøsamene «fikk ikke fiskerigrensesaken noen følger for oppfatninger om historiske fiskerettigheter […]. Dette skulle imidlertid få større aktualitet når kampen om ressursene mellom ulike rettighetsgrupper i fisket hardnet til noen tiår senere.»
Boken er velskrevet, stoffet er nøyaktig fremstilt og ofte detaljert, uten at det går utover helheten. Både i et politisk og kulturelt perspektiv er boken en viktig fortelling om urfolket, og i et teoretisk perspektiv er den et viktig praktisk bidrag til teorier om nykolonialisme og urfolksmetodologi.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
