Ifølge NTNUs personalreglement er det mulig å gjøre unntak fra regelen om å lyse ut alle stillinger hvis det er vanskelig å få tak i riktig kompetanse, ved å bruke såkalt kallelse. Men en gjennomgang Universitetsavisa har gjort, viser at fem av ni fakulteter har brukt kallelse for å gi instituttledere retrettstillinger i nyere tid. Det vil si at åtte personer har fått faste vitenskapelige stillinger etter endt åremålsperiode, uten utlysning.
– Dette skal som sagt være en unntaksbestemmelse, men her ser det ut som det er ganske vanlig. Det bekymrer oss, sier Lisbeth Aune, hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved NTNU, til avisen.
– Det er et ekte dilemma, kommenterer hennes likemann ved Universitetet i Bergen (UiB), hovedtillitsvalgt Steinar Vagstad, til Forskerforum.
Ett av eksemplene er en instituttleder som stilte som krav å bli tilbudt en vitenskapelig stilling etter endt åremål.
– Hun var eneste søker, jobbet på SINTEF og hadde ikke takket ja til stillingen som instituttleder hvis hun hadde måttet si opp sin «gamle» jobb og potensielt stå på bar bakke etter fire år, sier dekan Monica Rolfsen til avisen.
Tidligere ble instituttledere valgt, og mange steder gikk vervet nærmest på omgang blant de ansatte. Men med overgangen til ansatt framfor valgt rektor som hovedregel brukes i økende grad ansatt ledelse på flere nivåer.
– Argumentet for å ansette ledere er at man får folk utenfra, men det er grenser for hvor mange som kan tenke seg å si opp sin faste jobb for å ta en midlertidig stilling i Bergen, så søkerlistene har ofte ikke vært så imponerende, sier Vagstad.
UiB har også tilbudt retrettstillinger for å få bedre søkere. Vagstad er ikke imot dette, men ser mange mulige ulemper. For eksempel kan det bli en stor andel som ikke er ansatt på grunn av sine faglige meritter eller fordi de har den fagbakgrunnen instituttet trenger mest.
Dilemmaet oppstår fordi det også er gode grunner til å tilby retrettstillinger. Når noen blir instituttleder på egen institusjon, vil de ha rett til permisjon fra sin opprinnelige stilling, men ikke hvis de søker seg ut. Hvis de blir værende i to perioder, risikerer de å miste kontakt med forskningsfronten, uten å få rett til forskningstermin. Ofte er dette også erfarne akademikere, og da kan alderen gjøre det vanskelig å få ny jobb etterpå.
– Universitetene kan bare gå over til valgte instituttledere, så slipper de å bekymre seg, konstaterer Vagstad.
-scaled-e1772186628384-300x169.jpg)
