Langtidsplan for forskning og høyere utdanning:

En defensiv langtidsplan for et Norge i omstilling

Av Nina Sandberg, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

Publisert 21. februar 2019

Statsråd Nybø er sin egen heiagjeng i sitt innlegg i Forskerforum 19. februar, men selv-evalueringen er ikke like overbevisende utenfor regjeringskontorene. Det trengs en mer offensiv satsing enn det høyreregjeringen har presentert, skriver Nina Sandberg i Arbeiderpartiet.

Nina Sandberg

I en tid der Norge står foran store omstillinger, er kunnskapsinvesteringer viktigere enn på lenge. Men høyreregjeringens ambisjonsnivå er middels. Langtidsplanen 2019-2028 er på flere felter blitt mer utydelig og uforpliktende enn førsteutgaven, og den følges ikke opp med kraftigere prioriteringer på de viktige områdene for det norske samfunns- og arbeidslivet.

Satser ikke nok på høyere utdanning og forskning

I Granavolden-plattformen sier regjeringen at de vil øke forskningsinnsatsen, og øke antall studieplasser i tråd med arbeidsmarkedets behov og studentenes ønsker. Det samme sa de på Jeløya. I 2019 er likevel ikke realveksten for forskning høyere enn veksten i totalbudsjettet ellers. Regjeringen har knapt finansiert nye studieplasser, til tross for at rekordmange kvalifiserte søkere stod uten studieplass i fjør høst – faktisk over 23 000 ungdommer. Norske investeringer til forskning og utvikling ligger også under OECD-gjennomsnittet, og lavest i Norden. Er det offensivt nok?

Langtidsplanen svikter som prioriteringsverktøy

God kunnskapspolitikk krever langsiktig perspektiv. Derfor tok Stoltenberg II-regjeringen initiativ til den første langtidsplanen, som skulle skape forutsigbarhet og åpenhet rundt kunnskapsinvesteringene. Den fungerte der var konkret og forpliktende, men høyreregjeringens reviderte plan går i stikk motsatt retning. Forskere ved Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) omtaler den som en «plan for alt og ingenting» (Forskningspolitikk 17.12.18), som svikter som verktøy for å prioritere ressurser. Regjeringen er god på å skildre utfordringene, men handlingsplanene på flere felter uteblir, og pengene blir små når de fordeles over mange år.

Et talende eksempel har NOKUTs direktør Terje Mørland, som kaller det en «Svak satsing på kvalitet i høyere utdanning i langtidsplanen», og at «Dessverre er ambisjonsnivået langt lavere enn det jeg hadde regnet med.» For av de 250 millionene som totalt skal bevilges i fireårsperioden til høyere utdanning, kommer 85 millioner i 2019. Det betyr at det ikke er mer enn 165 millioner igjen å bruke de siste tre årene av perioden. Mørland påpeker at fem nye sentre for fremragende utdanning alene vil koste mellom 100 og 160 millioner kroner (hvis vi anslår 5–8 millioner kr per senter per år), og skriver: «En slik satsing vil knapt være mulig innenfor det ambisjonsnivået regjeringen har lagt seg på i langtidsplanen.» Er dette regjeringens måte å vise «vilje til å bruke de ressursene som er nødvendige», slik Nybø kaller det i sitt innlegg?

Planen ruster oss ikke for grunnleggende viktige oppgaver  

Arbeiderpartiet ser på videreutvikling av fremragende vitenskapelige miljøer, flere og bedre studieplasser og å bedre forskernes rammebetingelser som de viktigste oppgavene innen høyere utdanning og forskning.

Vi vil at Norge skal ta etter land med velutviklede systemer for forskning og innovasjon. Disse landene kjennetegnes av at de foretar langsiktige prioriteringer i kunnskapsbasen, og styrker konkurranseevnen gjennom prioriterte satsinger (OECD Science, Technology and Industry Outlook 2014). Regjeringens langtidsplan beskriver samfunnsutfordringer det er tverrpolitisk enighet om. Men den skuffer på oppfølging og strategisk prioritering, ikke minst når det gjelder kunnskapsbasen; utdanning, rekruttering av studenter og kapasitetsbygging.

Planen investerer ikke i menneskene som skal gjøre jobben

Det er påtakelig hvor lite oppmerksomhet studenter og ansatte vies. Ambisjonene for studiekvalitet er for lave, og planen er uforpliktende på kapasitetsbygging og studieplasser. Krafttaket som trengs for å nå målene i kvalitetsreformen om økt læringsutbytte og bedre tilpasning til arbeidslivet, burde selvsagt vært tatt med denne planen. Arbeiderpartiet foreslår å inkludere opptrappingsplaner for nye studieplasser og stipendiater, sammen med en investeringsplan for bygg. Det siste har Stortinget vedtatt, men regjeringen har ikke levert. Det er i seg selv ganske interessant.

Med en midlertidighet i akademia som er dobbelt så høy som i arbeidslivet ellers, er forskning i ferd med å bli et lite attraktivt yrkesvalg. For Arbeiderpartiet er det et viktig mål å få ned bruken av midlertidighet. Vitenskapelig ansatte trenger også trygge jobber. Skal vi sikre rekruttering av de beste hodene, ikke minst blant kvinner, må det ryddes opp.  Arbeiderpartiet foreslår at regjeringen kommer med en konkret plan for hvordan myndigheter og institusjoner sammen kan bekjempe midlertidigheten.

Langtidsplanen har ingen reell satsing på fremragende forskning

OECD sier at Norge må gjøre mer for å dyrke frem fremragende miljø. Vi hevet derfor på øyenbrynene da regjeringen ikke lenger inkluderer «verdensledende fagmiljø» som en langsiktig prioritering i langtidsplanen. Dagens finansieringsregime med korte horisonter, gjør kompetansemiljøene sårbare. Arbeiderpartiet etterlyser sterke og effektive virkemidler for å styrke grunnforskningen og utvikle varige toppforskningsmiljøer.

Alvorlige blindsoner

Planen har dessuten andre alvorlige blindsoner. Kompetansereformen for arbeidslivet er for eksempel ikke et tema. Arbeiderpartiet foreslår at reformen forankres i prioriteringene i langtidsplanen, for å sikre helhet og sammenheng i utdannings- og kompetansepolitikken.

Fagskolene er også usynlige. Vi er opptatt av rollen høyere yrkesfaglig utdanning spiller. Fagskolene må bli sentrale i en kompetansereform der mennesker skal lære hele livet.  Arbeiderpartiet ber derfor regjeringen om en opptrappingsplan for studieplasser ved fagskolene, som tar høyde for å dekke næringslivets økende behov for fagarbeidere.

Arbeiderpartiet hadde store forventninger til langtidsplanen, og forsøkte å bidra til et bedre resultat da planen ble behandlet i Stortinget 19. februar. Vi fremmet de nevnte og en rekke andre forbedringsforslag, som samlet opposisjon og alene. Alle ble blankt nedstemt av regjeringspartiene. Det er verken konstruktivt eller offensivt, kun konservativt.

  • Les også: