Av Lise Rakner, professor ved Institutt for sammenlignende politikk, UiB
Publisert 15. september 2020 kl. 17:07
Så er vi her igjen. Hjemmekontor. Undervisning på zoom. Tomme forelesningssaler, tomme kontor. Og vi har oss selv å takke.
Våren var tung. Men på UiB var vi samstemte fra toppledere til forelesere: Vi skulle gjøre høsten så uendelig mye bedre. Vi hørte på studentene; dere ville ha fysiske møter, lesesaler, et sted å jobbe fra. I hele vår og sommer jobbet vi med å planlegge så mye fysisk undervisning som mulig innenfor smittevern reglene. Vi lagde videoer i sommerferien. Ledelsen fulgte på med midler til teknisk utstyr, ekstra personell, ekstra rom. Vi var på lag for å gi studentene i Bergen den best mulige undervisningen i en global pandemi situasjon.
Så glapp det. Og det er vår feil. La oss kutte ut bortforklaringer. Det handler ikke om studenter som lå oppå hverandre i to uker i Nygårsparken mens de holdt en-meters regelen på forelesning. Det handler ikke om private fester. Det handler ikke om fadderledere som gjorde så godt de kunne.
Byens tre store utdanningsinstitusjoner kan ikke fraskrive seg dette ansvaret. Vi tok et valg om å avholde fadderuke i en global pandemi. Ved å åpne for festing, store sammenkomster og alkoholkonsum normaliserte vi risikoatferd i en situasjon der Covid-19 fremdeles herjer og en vaksine virker nokså langt unna. Ved å avholde fadderuker sa vi at nå er livet tilnærmet normalt, og studentene fulgte opp med å gjøre det de aller fleste mennesker mellom 19-25 år gjør – de møttes i store forsamlinger på små hybler med poser fra Vinmonopolet.
Hva skulle vi gjort? I etterpåklokskapens krystallklare lys skulle vi sagt: «I år begynner semesteret 18. august og det blir ingen fadderuke. I stedet skal vi gjøre alt for at dere skal få så mye fysisk undervisning som mulig. På dette skal vi være best i landet».
Sånn gikk det ikke. Og nå utøver vi olympiske øvelser i ansvarsfraskriving og bortforklaringer. Elefanten i rommet- fadderuke institusjonen- behandler vi som et av skjelettene i taket på museet. Vi beskylder de som kritiserer oss for å angripe enkeltpersoner og grupper.
Nå må vi være ærlige. Etterpåklokskap er kanskje ikke en heltemodig øvelse. Men det er bedre enn bortforklaringer. Hvis vi skal lære noe av dette må vi starte med å anerkjenne at avgjørelsen om å arrangere fadderuker i en global pandemi var overoptimistisk. Til studentene mine kan jeg bare si: Beklager at dette glapp. Vi hadde virkelig fantastisk gode planer. Og vi kan bare bli bedre dersom vi lærer av feilene våre.
Innlegget sto først på trykk i Bergens Tidende.
