Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, for tiden tysklærer i Tyskland
Publisert 27. mars 2025 kl. 08:55
Only bad news is good news, heter det innen journalistikken. Heldigvis er det ikke slik innen vitenskapen, tenkte jeg da jeg nylig besøkte det antropologiske museet i nabobyen Leipzig. Hjemme ved middagsbordet snakker vi ofte om hva de negative nyhetene om krig, konflikt og katastrofer gjør med oss. At de stresser oss, at vi mister troen på menneskeheten. Folk flest tror verden er verre enn den er. Folk blir redde, mistroiske og pessimistiske. Så velger flere og flere av dem autoritær-ekstremistiske skikkelser som Donald Trump i USA eller likesinnede partier som Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland. Ved forbundsdagsvalget i februar fikk AfD 20,8 prosent av stemmene!
Fagfeltet mitt, sosialantropologien, framstår her som en velkommen motpol. Sosialantropologien er faktisk alt annet enn en pessimistisk vitenskap. I motsetning til journalister kvier antropologer seg for å trekke bastante slutninger om «godt» og «ondt». De er mer opptatt av gråtonene enn av svart og hvitt. Som forskningsjournalist ved Universitetet i Oslo så jeg antropologenes tilbakeholdenhet som en manglende vilje til å ta et standpunkt. Nå ser jeg det som en styrke. Kan ikke antropologi være en terapi mot polariseringen i samfunnet? Når jeg går inn i museet i Leipzig, er det første som møter meg, en utstilling om et israelsk-palestinsk ektepar. Ved hjelp av kunst og felles historie ønsker Chaya og Emile Touma å vise at det ikke bare er konflikter mellom jøder og palestinere, men også samkvem. I utstillingen ser vi blant annet hamsaen, som er et populært smykke blant både kristne, jøder og muslimer.
Antropologer er ikke bare interessert i problemene. En stor del av forskningen om krig, konflikter og katastrofer handler om hvordan folk håndterer dem: Hvordan tilpasser menneskene seg, hvilke løsninger og alternativer utvikles? På denne måten oppstår det fortellinger om menneskenes motstandskraft og kreativitet, om solidaritet og håp.
Antropologien er sannsynligvis faget som har den største verktøykassen med mulige løsninger når problemer står i kø. Spesielt etter finanskrisen i 2008 var antropologer, blant andre Keith Hart, flinke til å vise alternativene til det rådende, nyliberale økonomiske systemet. I antologien The Human Economy: A Citizen’s Guide definerer han et økonomisk system der menneskelige behov, ikke profitt, er i fokus. Han peker på at slike modeller ikke er utopiske, men allerede eksisterer – blant annet i velferdsstaten, digitale fellesøkonomier (åpen kildekode programvare, Wikipedia), rettferdig handel og bytteringer. Den kapitalistiske ideen om homo economicus, som bare er interessert i personlig gevinst, er mer unntaket enn regelen i menneskehetens historie.
Når jeg fortsetter vandringen gjennom museet, kommer jeg til rom med masker, rituelle gjenstander og drakter. Meningen er ikke å vise fram «eksotisk» kultur. Hele utstillingen står i avkoloniseringens navn. Objektene blir satt i sammenheng med Tysklands lite omtalte mørke kolonihistorie. Objektene i museet er tjuvegods, står det skrevet overalt. Innbyggerne i de gamle koloniene er til stede gjennom videoer og kunstinstallasjoner. Museets budskap: Det er på tide å ta et oppgjør med kolonitidas rasistiske overgrep.
I USA og deler av Europa er fascisme og rasisme i ferd med å bli stuerent igjen. Ikke siden 1933 har ytre høyre vært så populære i Tyskland som nå, leser jeg. Da kan antropologien virkelig gi håp.
