Kronikk | Møtet mellom undervisere og studenter
Publisert 24. mars 2026 kl. 12:19
I 2024 hadde Norge over 300 000 studenter – rundt 39 000 flere enn for ti år siden. Samtidig har antall årsverk i universitets- og høyskolesektoren begynt å falle. Dermed blir det flere studenter per faglig ansatt. Denne utviklingen må sees i sammenheng med at sektoren over tid har vært styrt etter prinsipper inspirert av New Public Management (NPM), med vekt på målstyring, effektivitet, konkurranse og resultatmåling.
Samtidig øker presset på underviserne gjennom krav om tettere oppfølging, studentaktive undervisningsformer og omfattende dokumentasjon.
Vi har tidligere vist hvordan timeregnskap og NPM-tenkning gjør undervisere til forvaltere av minutter vel så mye som fag, og endrer undervisning fra meningsfulle faglige møter til en mer mekanisk produksjonsprosess. Spørsmålet er hva denne kombinasjonen av økte krav, flere studenter, færre ressurser og en NPM-preget effektiviseringslogikk gjør med kjernen i undervisningen, nemlig forholdet mellom underviser og student.
Stenberg arbeider med ph.d.-prosjektet «Den akademiske underviser i en tid med endrede rammevilkår», som Olsen er veileder for. Nylig publiserte Stenberg en artikkel i Uniped, basert på 26 intervjuer med erfarne undervisere ved norske universiteter om hvordan de opplever relasjonen til studentene i dagens høyere utdanning.
Et sitat festet seg spesielt: «Vi er ikke lenger et lag, vi er to separate størrelser.»
I artikkelen skisseres det fire typiske måter å stå i relasjon til studentene på – analytiske idealtyper som sier noe om hvordan styring, forventninger og ressursknapphet kan sette spor i møtet mellom undervisere og studenter. I praksis kan én og samme undervisningssituasjon romme flere av dem samtidig, og nettopp dette sammensatte presset er det underviserne beskriver som krevende.
Den første relasjonen er den såkalte resonansrelasjonen – opplevelsen av en tilstedeværende, gjensidig og berikende relasjon mellom undervisere og studenter. Dette skjer når studentene er oppriktig nysgjerrige på faget, ikke bare fokusert på karakteren, når undervisere opplever seg selv som faglige dialogpartnere, ikke som «tjenesteytere», og når kritikk og motforestillinger fra studentene kjennes utviklende.
Én underviser beskrev det som å være «i en læringssituasjon sammen». Da fungerer diskusjoner, gruppearbeid og andre studentaktive undervisningsformer slik undervisere håper når de skriver emneplaner.
Denne typen relasjon – der undervisere opplever seg selv og studentene som faglige partnere – er ikke borte, men eksisterer i økende grad side om side med andre relasjonsformer som trekker samspillet i en annen retning.
Et annet mønster er den hjelpeorienterte relasjonen. Her beskriver underviserne studenter som i stor grad venter på å bli «servert»: De forventer tett oppfølging og hyppige påminnelser og ser på utdanning som en ferdig pakkeløsning. Her skifter underviserrollen fra faglig ansvarlig til koordinator, motivator, administrativ støtte – og en konstant «vekkerklokke».
Som en informant uttrykte det: «[Studentene] tror andre skal gjøre jobben, og så skjønner de ikke hvorfor det ikke gikk bra på eksamen.» Underviserne i studien knytter denne utviklingen til reformer og styringssignaler om tettere oppfølging, gjennomstrømning og at «ingen skal falle fra». Resultatet er en hverdagslogikk der undervisernes ansvar for studentenes læring blir stadig tyngre, mens studentenes eget ansvar glir i bakgrunnen.
Dette er ikke primært en kritikk av «late studenter», men en påpekning av et systemisk paradoks: Studentene sosialiseres inn i en skolelogikk preget av tett styring og oppfølging, samtidig som underviserne forventes å fremme selvstendighet og kritisk refleksjon på et høyt akademisk nivå.
Et tredje mønster er den mål–middel-orienterte relasjonen. Her beskriver underviserne studenter som først og fremst er opptatt av hva som kommer på eksamen, vurderer faginnhold etter om det «lønner seg», og ser på utdanning som et middel til jobb, inntekt og status.
Da er det ikke rart at mange ser på studiet som et prosjekt hvis mål er å optimalisere innsats kontra uttelling
«Hvis vi ikke skal kunne det til eksamen, så ‘nei takk’», sier en underviser om studentenes reaksjoner på fagstoff som ikke umiddelbart gir uttelling. Etter tretten år i et skoleløp med kompetansemål, målbare læringsutbytter og detaljerte vurderingskriterier møter studentene et universitet som i stor grad er innrettet etter samme logikk: Emnebeskrivelser brytes ned i læringsutbytteformuleringer, kvalitetsarbeid kobles tett til måloppnåelse og gjennomføring på normert tid, og studentene evaluerer undervisningen med utgangspunkt i hvor godt underviserne leverer på disse forventningene. Da er det ikke rart at mange ser på studiet som et prosjekt hvis mål er å optimalisere innsats kontra uttelling.
Resultatet, sett fra undervisernes side, er at de ofte reduseres til leverandører av virkemidler: strategier, eksamenstips og «slik lykkes du»-pakker. Faget som åpent utforskningsrom taper terreng.
Den fjerde relasjonen er kanskje den mest krevende, og omtales som rettighetsrelasjonen.Her beskriver underviserne studenter som er tydelig orientert mot egne rettigheter og krav, med forventninger om rask respons, omfattende tilpasninger og høy grad av service, og som i noen tilfeller følger opp misnøye med formelle klager eller offentlig kritikk.
Informantene i studien understreker at rettighetsfokuset har en positiv kjerne: økt bevissthet om ytringsrom, diskriminering, psykisk helse og mangfold. Problemet oppstår når underviserne opplever at rammene for hva som er «lov» å si og gjøre, blir uklare, når en enkelt formulering eller diskusjon blir trukket ut av kontekst, og når ledelse og systemer reagerer sanksjonerende, ikke støttende. Flere informanter fortalte at de unngår å bruke spontane eksempler i undervisningen og blir mer forsiktige med humor. Ikke fordi de ønsker å være korrekte og kjedelige, men fordi de ikke tør noe annet.
En underviser beskrev det slik: «Interaksjonen blir veldig formalisert, og da forsvinner jo kontakten og nærheten.» Mens den hjelpeorienterte og den mål–middel-orienterte relasjonen først og fremst svekker det faglige fellesskapet – den ene ved å forskyve ansvaret for læringsprosessen, den andre ved å forskyve forståelsen av hva utdanning i det hele tatt er til for – handler den rettighetsorienterte relasjonen om et innskrenket rom for menneskelighet. Underviseren blir mer korrekt, men også fjernere og mer fremmed for studentene.
På tvers av disse tre distanserte relasjonene ligger en utvikling som kan oppsummeres som følger: Studentene sosialiseres inn i høyere utdanning som brukere av et tjenestetilbud, mens underviserne formes til forvaltere av gjennomstrømning, måloppnåelse og risikominimering – med en systematisk svekkelse av relasjonen mellom dem som resultat.
Hartmut Rosas begreper resonans og fremmedgjøring fanger opp hvordan relasjonene mellom undervisere og studenter oppleves av underviserne. Resonans oppstår når undervisere og studenter møtes som «besvarende motparter»: når begge er til stede, i kontakt med hverandre både faglig og menneskelig, og samhandlingen har verdi i seg selv. Fremmedgjøring oppstår når relasjonen reduseres til instrumentelle formål, for eksempel at studentene skal samle studiepoeng, mens underviserne produserer dem.
Det er nettopp denne utviklingen mange av informantene forsøker å sette ord på når de sier ting som: «Vi er ikke lenger et lag.» De kjenner på et skifte fra vi til vi og dem, og i verste fall til to separate størrelser. I intervjuene blir ett poeng smertefullt tydelig: Universitetet som faglig fellesskap kan ikke i lengden bæres av undervisere som føler seg mer som funksjonærer enn som fagpersoner.
Når antall studenter er rekordhøyt og antall ansatte går ned, er det lett å ty til mer standardisering, flere indikatorer og økt effektivisering
Når antall studenter er rekordhøyt og antall ansatte går ned, er det lett å ty til mer standardisering, flere indikatorer og økt effektivisering. Men mye tyder på at det nettopp er denne logikken som gradvis tærer på det vi egentlig lever av: meningsfulle relasjoner mellom mennesker og fag. Det handler altså ikke bare om at det blir «mer å gjøre». Det handler også om mindre rom for det arbeidet som ikke enkelt lar seg telle: den relasjonelle, ofte usynlige, delen av undervisningskvalitet.
Når relasjonen mellom undervisere og studenter svekkes, forsvinner også noe av den faglige bærekraften universitetene hviler på. Vi kan effektivisere, standardisere og dokumentere stadig mer, men ingen indikator erstatter den gjensidige oppmerksomheten som oppstår når mennesker faktisk møtes i læring.
Hvis sektoren skal være livskraftig i møte med flere studenter og færre fagfolk, må det viktigste spørsmålet ikke være hvordan vi kan presse mer ut av systemet, men hvordan vi kan bygge rom for forpliktende, faglige relasjoner.
Uten dette blir høyere utdanning til slutt bare et administrativt maskineri med forelesere og studenter som to adskilte funksjoner. Med det taper vi ikke bare kvalitet, men også selve kjernen i universitetenes samfunnsoppdrag.
