Av Bjørnar Leknes, seniorrådgiver kommunikasjon ved Nord universitet
Publisert 1. november 2019 kl. 15:06
Tidligere i høst feiret vi Forskningsdagene. Nok en festival med mange flotte arrangement, der ildsjeler fra fagmiljøene har bidratt. Med seminarer, foredrag og debatter – og gjennom store og små arrangementer der besøkende kan prøve, oppleve, se og sanse.
Som regel er det de samme ildsjelene som går foran og som gir av seg selv. Fordi de liker det, selvsagt. Og fordi det gir dem energi og oppmerksomhet. Men også fordi de føler seg forpliktet. Og fordi mange andre sier takk, men nei takk. For travelt. Ikke tid. Bidratt før. Spør andre.
Under Forskningsdagene prøver vi også å få flere til å bidra i form av kronikker. Erfaringene her er gjerne de samme: det er ofte de samme som tar pennen fatt, mens flertallet kvier seg. «Jeg er redd for at andre skal føle at jeg gir inntrykk av at jeg er noe spesielt», var en tilbakemelding jeg fikk i høst. Enda tydeligere sa en annen kollega av meg det, en professor, da jeg i vår skrøt av hennes kronikk og samtidig ga uttrykk for at jeg håpet at flere ville gjøre som henne. Da fikk jeg følgende svar:
«Tviler på det. Ved mitt studiested er det tvert imot sånn at vi bør være litt flaue vi som setter dagsorden. Holdningene er av typen «Du skal nå alltid stikke deg fram», «du er så oppmerksomhetssyk»»
Dette er for meg et stort paradoks, som vi må ta på alvor. For da er det sikkert flere enn dem som kjenner på det samme; at janteloven lever i beste velgående også i akademia. Og det til tross for at det gjentas oftere enn noen gang fra ledelsens side, og at de har klare forventninger til alle vitenskapelige ansatte, at de skal drive med formidling av forskning. Og at det omtrent er like viktig som å drive med forskning i seg selv.
Hvorfor er det da slik at det fortsatt er mange som kvier seg for å komme på trykk, mene noe, sette dagsorden? Og hva kan vi som kommunikasjonsrådgivere og forskningsformidlere gjøre for å endre på dette? Jeg tror det handler mye om noe så trivielt som å kakke på dører og snakke med folk. Ikke sende mail, men faktisk ta en prat face to face. Lytte, bry oss og vise interesse. Men også å være bevisste på å løfte frem dem som faktisk går ut av komfortsonen sin og formidler.
Som for eksempel gjennom å takke ja til å være gjest i NRK Trøndelags forskerprat på radioen, en programpost som går hver eneste mandag hele året. Et samarbeid Nord universitet tok initiativ til for seks-sju år siden, og som siden har utviklet seg til å involvere mange forskningsinstitusjoner over hele Trøndelag.
De aller fleste liker å ha blitt intervjuet av mediene, blitt nevnt på radioen eller fått navnet sitt på trykk i avisa.
Her får en salig blanding av ferske stipendiater og garvede forskere en flott anledning til å formidle forskning live i beste sendetid. Og det i en rimelig ufarlig setting, der en nysgjerrig programleder ønsker å vite mer om hva forskeren forsker på, finner ut og hvordan dette kan bidra til noe bra for samfunnet.
Dette er en setting som også kan virke skremmende: direkte på radio – fort gjort å si noe feil – bli nervøs og stotre – prate for mye – bli for vitenskapelig. Men tilbakemeldingene fra dem som har fått muligheten er så å si alltid entydig positive.
Som min kollega førsteamanuensis Eva Dalland sa etter at hun nylig var live på lufta i NRK:
«Min opplevelse av å bli intervjuet slik er at det var en veldig ok måte å få gjort en populærvitenskapelig framstilling på, der man kan nå ut med budskap fra forskningen som er viktig for almenheten».
Jeg tror nok det er sånn at de aller fleste liker å ha blitt intervjuet av mediene, blitt nevnt på radioen eller fått navnet sitt på trykk i avisa. Gjerne lokalt, men særlig regionalt og nasjonalt. Kanskje vil de ikke innrømme det, men det gir en personlig boost, i alle fall når det går bra. Samtidig som forskerne det gjelder kan ha god samvittighet fordi de også har gjort sjefen fornøyd. Nettopp fordi formidling av forskning er forventet av dem.
Og når de først har fått smaken på det, gir det mersmak. De vil ha mer. På den måten har vi som kommunikasjonsfolk utløst noe bra. Formidling blir noe positivt. Noe ufarlig. Forskerne blir sett og anerkjent. Ikke bare av sine kollegaer, men også av familie, venner og andre som kanskje ikke visste helt hva det var de forsket på. Men som nå forstår mye bedre.
Det skjer veldig mye bra for å løfte frem formidling av forskning. Ikke minst gjennom priser som Årets forskningsformidler og arrangement som Forsker Grand Prix.
Ved Nord universitet er vi sånn sett veldig stolte av at vår satsing kalt Lytring, som vi har sammen med Nordlandsforskning, er blitt en stor suksess. Først og fremst i Bodø, hvor Lytring trekker fullt hus i kulturhuset Stormen omtrent hver eneste gang, som vil si rundt en gang per måned. Lytring er rett og slett en samfunnsaktuell debatt, der aktuelle tema blir diskutert av et panel bestående blant annet av forskere og politikere. Nå arrangeres Lytring også i Mo i Rana og i Levanger, også her med ganske god publikumsappell.
Vi skal heller ikke kimse av kronikken som sjanger og som døråpner. Avisene tar rett som det er kontakt med oss, og ønsker seg langt flere kronikker fra våre forskere. Og vi følger opp. Men også her gjelder ordtaket: Som man roper i skogen, får man svar. Skyter du med hagle i form av en e-post til 40 mottakere, er du heldig om du får to svar. Men tar du direkte kontakt med fagmiljøene, forskningskoordinatorene eller aller best med forskerne selv, er suksessprosenten mangedoblet.
Si for Guds skyld ikke til dem at teksten ikke holder mål.
Det handler om å lokke og ufarliggjøre, men også om å tilby språkvask og være en sparringspartner på innhold. For det å skulle skrive sin aller første kronikk er for mange et lite kvantesprang. Men når du først har fått dem med, og kronikken kommer på trykk, er ringvirkningene tilsvarende positive. Igjen handler det om å bli sett og anerkjent. Kanskje blir forskeren kontaktet av andre forskningsmiljø fra andre institusjoner. Eller av journalister som vil vite mer. Eller av politikere som nettopp selv er engasjert i det aktuelle temaet.
Så er det nå en gang slik at selv om vi får inn ganske mange gode kronikker, må du også pløye gjennom en god del mindre bra. Du river deg i håret av frustrasjon over byråkratisk språk pepret av fagterminologi som gjør at en knapp promille av folket henger med. Som du må deske om og omskrive nærmest til det ugjenkjennelige, og det i en hverdag som også for deg selv er rimelig travel fra før.
Men si for Guds skyld ikke til dem at teksten ikke holder mål. Forskere er også folk som trenger konstruktive tilbakemeldinger. Ikke slakt. Finn det som er bra og gi dem ros for det. Deretter kan du komme med konkrete råd om hvordan teksten kan bli bedre. Hvordan tittelen bør skrives om for å pirre nysgjerrigheten. Og hvordan akademiske ord og uttrykk med fordel kan erstattes av langt mer folkelige formuleringer.
Jeg minnes en forsker hos oss som for noen år siden fikk en kronikk publisert i ei lokal avis, men da kun i papir. Og som egentlig var fornøyd med det. Så tok vi kronikken og la den ut på vår nettside, før vi delte den i sosiale medier. Kronikken ble da oppdaget av mange flere, ikke minst også av en sentral politiker som tok direkte kontakt og inviterte forskeren til en nasjonal konferanse om temaet. Dette må åpenbart ha gitt mersmak og utløst masse energi. I dag er hun – professor Hilde Gunn Slottemo – fast kronikkskribent i en av våre største riksaviser.
Samtidig er det viktig at også vi som formidlere av forskning må være nyskapende. Her har de fleste mye å gå på, og vi blir utfordret. Som av forsker Anne Tjønndal ved Nord universitet, som nylig ble den aller første fra Nord til å bli tatt opp som medlem av Akademiet for yngre forskere. I den anledning uttalte hun at hun er spesielt opptatt av nyskapende og mer spennende forskningsformidling enn det akademia er vant med:
«Forskere må kommunisere ut i verden og være med på å stimulere unge forskere. Derfor må vi gjøre noe annet enn å bare skrive artikler eller kronikker som akademia alltid har gjort. Vi må tenke bilde, lyd og video. Hvordan kan jeg formidle min forskning på Instagram eller via en podcast? Mulighetene for å benytte nye og spennende formidlingsmåter er store.»
Uansett formidlingsform: jeg har stor tro på personlig og direkte kontakt med fagmiljøene. Det er lett for oss kommunikasjonsrådgivere, i en hektisk arbeidshverdag, å la seg friste til å sende en kort, konkret og upersonlig mail med forhåndsproduserte spørsmål til forskeren, for deretter å sitte på gjerdet og vente på svar. Et svar som enten aldri kommer, eller i alle fall ikke så raskt som du håper på.
Jeg kaster på en måte stein i glasshus her. For tro ikke at jeg konsekvent løper ut av kontoret hver gang jeg vil snakke med en forsker. Men her fungerer dagens kommunikasjonsløsninger med Skype og Teams også veldig bra. Det å ta direkte kontakt med forskere på denne måten, gjennom en videosamtale der vi ser hverandre, gjør det mye lettere å bygge en relasjon til vedkommende.
For ofte er det nettopp det som skal til for å få en nøktern forskerspire, som ikke er vant til å sette dagsorden eller ha medias søkelys på seg, til å våge seg utpå.
Det handler om kjemi og tillit, og om det å ta seg tid.
Les også:
