Av Bjørn Alterhaug
Publisert 8. mai 2025 kl. 15:18
La oss ikke innlate oss på våsesnakk, innleder filosofiprofessor Henrik Holm sitt innlegg med referanse til en advokat han har stor respekt for. Han reiser spørsmål om sannhet og metodisk etterprøvbarhet i kunstnerisk forskning. Holm er innom kunstbasert forskning, aksjonsforskning eller autoetnografi, som rubriseres under obskurantisme og knyttes til «bullshit». Med henvisning til filosofen Jon Elster kunne man knapt få en bedre argumentasjon for ren positivisme; at det eksisterer én form for erkjennelse av virkeligheten, nemlig den naturvitenvitenskapelige.
Førsteamanuensisen ved Steinerhøyskolen, der kunst er et bærende element i pedagogikken, ytrer blant annet at: «Akademisk frihet blir til frihet fra kritikk når man unndrar seg et ideal om klarhet, tydelighet og rasjonalitet» og «Jeg tror kunstnerisk forskning trenger en grunnleggende diskusjon om sannhet og i sin metodeutvikling bør påvise hvordan de kreative metodene, potensielt sett, kan føre til sannhet». Hva sannhet egentlig er – både i kunst og vitenskap – synes vanskelig å gi klare og entydige svar på. Utsagnene synes imidlertid å vitne om begrenset innsikt i det spennende forskningsforholdet mellom kunst og vitenskap, som i dag tilfører hverandre nye erkjennelser både hva angår sannhet og metode.
Begge innganger til konstruktiv helhetlig forskning handler om å akseptere, respektere og la seg inspirere av de innsiktene og den kunnskapen som finnes i og utenfor begge tradisjonene.
Som utøvende musiker og pedagog fra 1960-tallet, forbauses jeg over at den dikotomien som her fremsettes mellom kunst og vitenskap igjen kommer. Jeg er fristet til å bruke formuleringen til avdøde filosof og venn, Sigmund Kvaløy Setreng, om deler av norsk filosofitradisjon: «De sitter fast i det europeiske klisteret». Avvisning av all metafysikk var en sentral gren i deler av europeiske filosofi fra 1800- tallet, og den dukker opp med jevne mellomrom i debatter om sannhet og metode.
Jeg er enig i at en god del av det som drives innen såkalt kunstnerisk forskning absolutt bør diskuteres kritisk. Men at sannhets og metodeutviklings-krav likestilles i kunstnerisk og vitenskapelig forskning er neppe en gunstig utvikling for noen av leirene. For meg kan begge forskningstilnærminger være innganger til en bredere og større innsikt i krevende spørsmålsstillinger, heller enn å konstruere motsetninger, slik jeg leser Holms innlegg.
Sannhet og vås er ofte vanskelig å skille i dagens globale og komplekse virkelighet. Impulser til en større forståelse i disse spørsmålene finnes bla i antikkens retorikk (Quintilian), hvor det eksempelvis vises til et gammelgresk substantiv «Enargeia», som normalt blir oversatt til «livaktighet», der kognisjon oppstår som et interaktivt kompleks fordelt mellom hjernen, kroppen og omgivelsene. I dag kan dette knyttes til enaktivismen, som kan vise til ny forskning i kombinasjonen av biologi og fenomenologi.
Utenfor Europa finnes også en del forskere og tenkere som har andre perspektiver på både samfunn, sannhet og metodeutvikling; for eksempel den jamaikansk-engelske Charles Mills. Han kaller manglende kunnskap om andre kulturer for «hvit uvitenhet», som ofte skaper misforståelser når det gjelder ulike måter å utøve, forstå og tolke kunstpraksiser på utenfor Europa. Disse, både tids- og geografisk forskjellige eksempler, viser til åpnere filosofi-tradisjoner enn hva deler av europeisk 1800-talls filosofi kan vise til.
Vås kan være vås, men hva vås egentlig er, kan diskuteres.
