Av Camilla Eeg-Tverbakk og Ingeborg Stana, professorer ved Institutt for estetiske fag, Oslomet
Publisert 16. juni 2025 kl. 13:01
Filosof og pedagog Henrik Holm har nylig reist viktige spørsmål i Forskerforum om forholdet mellom kunst og forskning, og om hvordan de forholder seg til sannhet og kunnskap. Dette er en nødvendig og presserende debatt, særlig med tanke på diskusjonen om hvorvidt kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) bør kunne finansieres gjennom Forskningsrådet.
Som ledere for forskningsgruppen for kunstnerisk utviklingsarbeid ved OsloMet, følger vi debatten med stor interesse. Den berører både grunnleggende spørsmål om hva kunnskap er – og hvordan ulike kunnskapsformer kan (og bør) få plass i akademiske institusjoner. Et sentralt poeng i diskusjonen er behovet for begrepsavklaring. På norsk bruker vi begrepet kunstnerisk utviklingsarbeid nettopp for å skille dette fra forskning. Kunstnerisk utviklingsarbeid handler ikke om å analysere kunstverk med vitenskapelige metoder, men om å utvikle ny kunnskap gjennom kunstnerisk praksis. Her er det ikke et ytre blikk som gjelder, men et deltakende og praksisbasert perspektiv. Kunstnerisk utviklingsarbeid og tradisjonell forskning er likestilte i universitets- og høyskoleloven. De deler målsetningen om å frembringe ny innsikt, men metodene og sannhetsbegrepene kan være svært forskjellige.
Holm advarer mot at vitenskapelige krav kan utvanne kunstens egenart. Dette er et legitimt poeng. Kunstens styrke ligger nettopp i dens evne til å jobbe med tvetydighet, fiksjon og forføring – og derigjennom åpne for nye måter å forstå virkeligheten på. Men det er heller ikke slik at vitenskapelige institusjoner nødvendigvis må presse kunstnerisk utviklingsarbeid inn i en snever ramme. Tvert imot har vi de siste årene sett hvordan humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag selv har åpnet opp for et bredere metodemangfold, noe kunstnerisk utviklingsarbeid har bidratt aktivt til.
I vår forskningsgruppe ved OsloMet ser vi daglig hvordan møtet mellom kunst og akademia gir grobunn for nye perspektiver. Kunstnere som trer inn i akademiske kontekster, må tilpasse seg vitenskapelige normer. Samtidig må også institusjonene utfordre egne forestillinger om hva kunnskap er – og hvordan den kan uttrykkes.
Rauna Kuokkanen, professor i pedagogikk og urfolksstudier, minner oss om at vestlig akademia er preget av en patriarkalsk og kolonial kunnskapstradisjon. I sin bok Reshaping the University (2007) argumenterer hun for at andre epistemologier – som urfolks og kunstneres – bringer med seg andre sannhetsbegreper, andre metoder og andre former for ansvarlighet. Hvis akademia virkelig ønsker å være nyskapende og inkluderende, må vi være villige til å åpne for disse perspektivene. Kunstnerisk utviklingsarbeid kan være en viktig bidragsyter i en slik kunnskapsmessig utvidelse.
Debatten handler ikke om hvorvidt kunst er vitenskap, men om vitenskapelige institusjoner kan romme flere måter å utvikle og formidle kunnskap på.
Kunstnerisk utviklingsarbeid er likestilt med forskning, med sine egne metoder og rammer for refleksjon og offentliggjøring. Derfor er det på høy tid at Forskningsrådet åpner opp for å inkludere kunstnerisk utviklingsarbeid som del av sin portefølje. Skal universitetene være relevante og fremtidsrettede kunnskapsinstitusjoner, må vi ikke bare forsvare det etablerte, men også gi rom for det eksperimentelle og det praksisbaserte.
Kunst og vitenskap er ulike, men ikke uforenlige. Tvert imot kan de berike og utfordre hverandre – og sammen bidra til et mer mangfoldig og nyskapende akademia.
