Av Trond Lossius, professor og ph.d.-leder Fakultet for film, TV og spill, Universitetet i Innlandet
Publisert 8. mai 2025 kl. 16:41
I et debattinnlegg i Forskerforum 30. april 2025 drøfter filosofen Henrik Holm kunstnerisk forskning, som han forutsetter at må oppfylle vitenskapelige krav med forpliktelse til sannhet og etterprøvbarhet. Hvordan kan dette være mulig samtidig som kunsten arbeider med fiksjon, eller med hans egne ord «skinn, løgn og bedrag»? Uten at det sies rett ut, gir innlegget inntrykket at han mener så ikke er mulig, og kunstnerisk utviklingsarbeid vil følgelig være «vås» og «bullshit». Her er det flere misforståelser å oppklare om diskusjonen skal komme inn på et mer konstruktivt spor.
Først av alt: Er det absolutte ordet sannhet dekkende for kunnskapen som etableres gjennom vitenskapelig forskning? Det er vel snarere slik at forskning gjennom metodisk arbeid etablerer modeller som representerer den beste og mest relevante forståelsen vi har av et område så langt, men at fremtidig forskning forhåpentligvis vil endre, utvikle og utfordre dagens forståelse?
I Norge brukes begrepet kunstnerisk utviklingsarbeid heller enn kunstnerisk forskning, og begrepet omtales allerede i første paragraf av UH-loven. Universiteters og høyskolers formål er bl.a. å “utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid…”. Kunstnerisk utviklingsarbeid er således likestilt med, men forskjellig fra, forskning. Mens forskning er basert på vitenskapelige metoder er kunstnerisk utviklingsarbeid basert på kunstneriske metoder, igjen for å sitere UH-loven. Altså bryter det med UH-loven når Holm forventer at kunstnerisk utviklingsarbeid må baseres på vitenskapelige metoder.
I stedet kan vi spørre hvilke kunnskaper og erfaringer som kunst faktisk leder til. Musikeren Brian Eno og kunstneren Bette Adriaanse gir et svar på dette i boka What art does. An unfinished theory (2025). De velger en bredest mulig forståelse av kunst, som favner alt som er noe mer enn bare strengt funksjonelt– alle steder i samfunnet hvor det er rom for design og estetiske valg. Et eksempel fra boka er skrutrekkeren – allerede her oppstår rom for kunstnerisk uttrykk. Mens metalldelen må være rent funksjonell, så er det rom for stilistisk utforming av håndtaket gjennom valg av farge, form og materiale. Dess mindre rent funksjonelt noe er, dess større blir rommet for kunstnerisk uttrykk. Disse kunstneriske uttrykkene åpner for at verden kan være på ulike måter, og en enkel sak som hårfrisyre kan i tillegg signalisere hvem vi ønsker å fremstå som og hvilken verden vi ønsker å være del av.
Mens barn lærer og utvikler seg gjennom lek, så har kunst en lignende funksjon for oss som voksne. Kunsten er et sted hvor vi kan forestille oss ulike verdener og hvordan verden fremtrer for andre. Det er et sted vi kan erfare og eksperimentere med alternative virkeligheter, innlevelse og empati på en trygg måte uten at det får umiddelbare alvorlige konsekvenser i det virkelige livet. Erfaringene dette gir oss, gjør oss i stand til å forstå vårt eget liv bedre, vi kan forstå og omgås hverandre bedre, og vi kan forestille oss ulike scenarier for hvordan fremtiden kan utformes, som vi i ettertid kan handle på. Et eksempel fra kunsthistorien er hvordan Christian Kroghs roman Albertine og maleri Albertine i politilegens venteværelse bidro til å avskaffe offentlig prostitusjon i Norge. I kunsten er fiksjon en vei til kunnskap, innsikt og erfaring, for den enkelte og for samfunnet i sin helhet.
Kunstnerisk utviklingsarbeid har en ytterligere oppgave utover hva kunsten allerede gjør: Den skal gjennom undersøkende og reflekterende kunstutøvelse også bidra til kunstfeltets videre faglige utvikling. Her har kunstutdanningene det samme ansvaret for å bidra til kunnskapsutvikling i sine felt som alle andre fagfelt i høyskolesektoren. Vi snakker da om kunnskap utviklet gjennom kunstutøvelse, av og for kunstnere. Holm er opptatt av etterprøvbarhet, men det er ikke et absolutt krav til forskning. OSCDs Frascati-manual definerer fem krav som må innfris for at en aktivitet skal kvalifisere som forskning og utviklingsarbeid, deriblant at aktiviteten er overførbar og/eller reproduserbar. I kunstnerisk utviklingsarbeid kan overførbarhet være mer meningsfylt enn reproduksjon.
Jeg vil avslutte med et eksempel relatert til mitt egen kunstneriske virke. I 1979 gav Brian Eno ut LP-en Ambient 1: Music for Airports. De fire sporene på denne skiven, sammen med den korte teksten på baksiden av coveret, ble opphav til ambient musikk som en ny musikalsk genre. Møtet med denne platen sent i tenårene har formet mitt eget kunstneriske virke, og ledet meg til arbeid med lyd i audiovisuelle installasjoner i gallerirom. Brian Eno sin ambiente musikk oppstod ikke fra ingenting, han var selv inspirert av den amerikanske komponisten John Cage (1912-1992) – særlig komposisjonen In a landscape fra 1948 og boka Silence fra 1961. I sin tur var Cage påvirket av den franske komponisten Erik Satie (1866-1925) som i en tekst fra 1917 foreslo musique d’ameublement, en designet bakgrunnsmusikk som del av interiøret, lignende til møbler. Erik Satie, John Cage og Brian Eno er alle eksempler på kunstnere med en forskende og reflekterende praksis som utvikler kunstfeltet. De forestilte seg former for musikk som ikke eksisterte ennå, og inspirerte dermed kunstnere som kom etter dem. De er alle eksempler på kunstnere som gjort kunstnerisk utviklingsarbeid – lenge før begrepet ble etablert.
