Av Henrik Holm, professor i filosofi/førsteamanuensis i pedagogikk, OsloMet og Steinerhøyskolen
Publisert 12. mai 2025 kl. 09:44
Vås og vås, og hva som er vås, bør diskuteres, avslutter Alterhaug. Og med det treffer han min intensjon. Slik avsluttet jeg også mitt innlegg. Så dette er vi enig om. Jeg takker Alterhaug og Lossius for innspill og personlige beretninger om møter med kunstens kunnskap. Her har vi nok alle mange interessante historier. Mitt innlegg handlet ikke om kunst som erkjennelse, men om epistemologien i kunstnerisk forskning. Det er to forskjellige ting.
Alterhaug og Lossius skriver som om jeg er imot kunst. Det er feil og står ikke i innlegget mitt. Mitt spørsmål var hva som skjer epistemologisk når kunstens berettigede spill med løgn og bedrag transformeres til kunstnerisk forskning. Hvilke implikasjoner har dette for sannhetsbegrepet? Jeg mener fortsatt det er et legitimt epistemologisk spørsmål.
Lossius skriver som om jeg ikke ser erkjennelsesverdien i kunst. Det er nettopp den jeg er så opptatt av, men jeg tror ikke den nødvendigvis trenger å bli til kunstnerisk forskning. Kunst som sannhet og sannhet som kunst har blitt diskutert fra Platons dager og er fortsatt et stort tema i estetisk teori.
Kunst og vitenskap er to erkjennelsesveier. Men hva med kunstnerisk forskning? Er det en tredje vei? Jeg undrer meg epistemologisk og er skeptisk til forsøket på å opprette alternative sannhetsbegrep og virkeligheter i kunstnerisk forskning for å legitimere seg vitenskapelig. Dialog og møte mellom kunst og vitenskap er bedre enn å erklære bestående forskning som en slags fiende. Når vi går til legen, håper vi at legen handler i tråd med gjeldende sannhetskrav i medisinsk forskning.
Mer kunst, mer midler til kunst, flere kunstnere inn i akademia, men at kunst må bli kunstnerisk forskning, stiller jeg spørsmål ved. Kunstutøvelse og kunstnerisk forskning er to helt forskjellige ting. Hva skjer med kunst og kunstutdannelse når kunstnerisk forskning blir et krav til ansettelser? Gjør kunstnerisk forskning kunsten en bjørnetjeneste?
Jeg tar ikke til orde for noen som helst positivisme i innlegget (til tross for at jeg siterer Jon Elster), og som Lossius forhåpentligvis ser, har jeg vidt begrep om etterprøvbarhet som ikke reduseres til empirisk forskning. Konsistens er eksempelvis en form for etterprøvbarhet. Hvordan er kunstnerisk forskning konsistent, slik at man kan følge dens logikk?
Jeg går ikke inn på Alterhaugs identifikasjon av «europeisk» positivisme og hvit mann. Alt for enkelt fremstilt, og en helt annen debatt.
Les også:
