Publisert 30. april 2025 kl. 14:50
I en serie artikler og innlegg denne vinteren har Forskerforum satt søkelyset på de akademiske sjangrene for skriving og hvordan de praktiseres, utvikles og diskuteres i dag. En fellesnevner har kanskje vært et lite opprør mot IMRaD – spesielt fra samfunnsfag og humaniora; dette omstridte, men omseggripende naturvitenskapelige artikkelformatet, som etter hvert har lagt stadig nye deler av akademisk publiseringskultur og normer for tidsskriftsartikler under seg.
Forhva er egentlig IMRaD-strukturen, utover at den strukturerer artikler i rekkefølgen introduksjon, metode, resultat og diskusjon, og hvorfor er den blitt selve standarden for akademisk artikkel- og tekstproduksjon? Kanskje må vi til naturviterne for å finne svaret – og reflekterer de over den stramme rammen?
– Det er ikke fagartikkelen man går til når man skal lese noe inspirerende – men det er for å få noe matnyttig og konkret i fagfeltet. Du dyrker ikke forfatterrollen som naturvitenskapelig forsker, sier geolog og forfatter Henrik H. Svensen, enkelt og greit.
– Vi ser ikke på oss som forfattere når vi skriver fagartikler. Vi er forskere, og så er skriving en del av det vi holder på med.
Han er selv aktivt skrivende forsker og fagformidler, både i artikkel og tidsskriftsform og populærvitenskapelig forfatter, til og med med kunstneriske ambisjoner – som å dra virkelighetslitteraturen inn i forskermemoaren , som i Stein på stein fra 2018. Men i fagtekstene ser han ikke det samme behovet for å bryte med rammene.
– Du dyrker ikke forfatterrollen som naturvitenskapelig forsker.
– Her er det én struktur som råder?
– Ja, det er måten vi skriver på, det er det vi lærer studenter – og det funker veldig bra. Mye av nyskapingen foregår på metodenivå, så metodebeskrivelsene er kjempeviktig, samtidig som det er et fokus på at det skal være noe nytt som kommer. Ikke nødvendigvis bare nye tolkninger, men nye data. Og i et IMRaD-format er det lett å finne ut ‘hva er nytt her?’ og ‘hvilke metoder har de brukt?’.
Han påpeker likevel at IMRaD kan begrense hva man skriver om – i sitt fokus på metode og nye funn:
– Akkurat nå skriver jeg på en fagartikkel sammen med en kulturhistoriker. Og det er litt interessant, for da kan vi skrive om temaet vårt på en annen måte, uten IMRaD og uten at vi nødvendigvis har masse nye data. Det nyskapende ligger i tolkninger og et mangfold av synsvinkler. Derfor tror jeg at interessante ting ville dukket om vi som naturvitere hadde droppet IMRaD av og til, og skrevet på en friere og mer reflekterende måte.
– Hvordan kunne det sett ut?
– Da trenger vi tidsskrifter som er annerledes, som vil gi ut mer essayistiske tekster der forskere kan være reflekterende over egen praksis og fagfeltets retning. For det er jo veldig mye man tenker på eller jobber med som forsker, som ikke passer i en IMRaD-struktur. Vi har erfaringer vi veldig sjeldent får delt og diskutert, sier han.
Men er det nettopp rendyrkingen av metode og funn – i minste detalj – som er den moderne, effektive, anvendte vitenskapen? Flere kilder trekker frem den ikke ukjente kjemikeren og bakteriologen Louis Pasteur som ikke bare pasteuriseringen, men også IMRaD-formatets far.
På det sene 1800-tall var akademisk kultur preget av utveksling kolleger og fagfeller imellom gjennom brevskriving, bøker, muntlig diskusjon og debatt. Tidlige tidsskrift (de første kom i 1667) bar preg av en brevskrivende form – i deskriptive, kronologisk forklarende tekster der forskere argumenterer for sine syn. Robert E. Day skriver i artikkelen ‘The Origins of the Scientific Paper: The IMRaD format’, at det var Pasteur, og hans ærgjerrighet etter å vinne faglige diskusjoner mot sine mange meningsmotstandere som førte til nyvinningen ‘metodekapittelet’ i boken Les Études de la Bière (‘Ølstudier’) om fermenteringens mekanismer, fra 1876. Dette beviste Pasteurs teorier om overføring av bakterier – og ble grunnlag for pasteuriseringen. Men det var ikke det eneste fremskrittet. Metodebeskrivelsen skapte også en vitenskapelig norm for deling, en tekstlig oppskrift der forsøk og resultat ble mulig å ettergå, og ikke minst reproduserbare for andre forskere, gjennom steg-for-steg bevisførsel.
Vitenskapeliggjøring av livet
– Reproduksjon og å kunne anvende det man har funnet er veldig viktig i medisin og livsvitenskap. Det er viktig at du er på empirisk trygg grunn, og IMRaD hjelper med det, sier Christoph Gradmann, medisinhistoriker ved Det medisinske fakultet , Universitetet i Oslo.
Han har skrevet bok om Pasteurs samtidige, bakteriologen Robert Koch, som blant annet oppdaget bakterien som fører til tuberkolose – og som ifølge Gradmann også er blant generasjonen som begynte å legge føringer for det som etter hvert skulle bli moderne medisinsk og vitenskapelig forskning:
– Det var en tendens til at naturvitenskap og medisin i stadig mindre grad befattet seg med, skal vi si, store spørsmål om hva sykdom er, hva naturen egentlig er, eller hva arv er. Slike spørsmål ble delegert til bøker eller filosofer, gjerne med medisinsk bakgrunn – men fra artiklene forsvinner de, sier Gradmann.
Forskningen og artiklene fikk et mer ingeniørmessig preg, de går løs på et definert problem, beskriver metodene som er brukt, legger frem materialet man har produsert med hjelp av metodene, som så følges av diskusjon.
Han peker også på at IMRaD vant grunn samtidig med evidensbasert medisin, og mener formatet fikk så stort gjennomslag fordi faget ble bygget opp nettopp via standardisert og metrisk analyse av tekst: Hvor mange ganger blir det sitert? Er det god vitenskap? Hvilken metode blir brukt? Er det dobbel eller enkel blindstudie?
– En amerikansk kollega sa en gang at man var på leting etter en metode som kunne få resultatene fra klinisk forskning til å fremstå like gode og solide som resultater av abstrakt epidemiologi eller laboratorieforskning, sier historikeren.
– Så når vi stiller oss spørsmålet hvorfor IMRaD ble en suksess, så tror jeg det handler om en interesse for å vitenskapeliggjøre klinisk medisin. Og da plutselig sitter altså IMRaD og evidensbasert medisin i samme båt.
For det var på 1940-tallet forskere og storsamfunnet så medisinske gjennombrudd som oppdagelsen av penicillin, og i håp om flere funn økte finansieringen av forskning voldsomt – og med det forskningsartikler som skulle publiseres. En artikkel fra 2004 viser tallene at bruk av IMRaD følger en jevn stigning, fra ca 10 prosent i 1945 til 100 prosent oppslutning på 80-tallet. Da har også den Internasjonale komitéen av redaktører for medisinske tidsskrift sagt sitt, og stilt seg samlet bak det standardiserte formatet. Alle artikler skulle leveres slik. Og slik ble det.
– Jeg tror det skyldes at den moderne vitenskapens standard er naturvitenskap – og at de andre må forholde seg til det.
– Evidensbasert medisin begynner jo med en interesse i å veilede leger til å lese det rette, og evne å velge ut hva som er god litteratur og ikke. Og når du sitter i et hav av naturvitenskapelige artikler, og skal ha en analyse av et korpus av tekst som rett og slett er for stort for en enkelt person å lese, da må du ha standardiserte elementer, standardiserte metoder i evaluering, og IMRaD hjelper med det.
Gradmann peker også på at det er en tendens innen akademia å se publikasjonsformer og metoder brukt natur- og livsvitenskap som en slags gullstandard:
– Jeg tror det skyldes at den moderne vitenskapens standard er naturvitenskap – og at de andre må forholde seg til det.
– Ulempen er jo at det passer godt på noen felt og ikke så veldig godt på andre. Hvis du skriver en historisk artikkel og bruker IMRaD, så blir det drepende kjedelig, sier han.
Men kunne naturvitenskapelige artikler også vært skrevet annerledes – er det noe som går tapt? Svensen har også bidratt med et kapittel i boken Kreativ akademisk skriving fra 2019: Å skrive for livet: Populærvitenskap, forskermemoarer og IMRAD. Her peker han på utviklingen innen eget fag, geologien, og hvordan litterære virkemidler var vanlige elementer i fagartikler på tidlig 1900-tall, for eksempel.
– Tror du mange naturvitenskapelige forskere savner større valgfrihet i skrivingen?
– Nei, jeg tror ikke det gjelder så mange. De som skriver for allmennmarkedet for eksempel, er de som er interessert i skriving. Det er ikke den jevne forsker som publiserer populærvitenskapelig, det er en aktivitet som må sies å være for de få, sier Svensen idag.
– Det handler jo også om hvem man egentlig har lyst til å skrive for – er det for sitt eget snevre fagfelt, for bredere grupper innen akademia eller for offentligheten?, minner han om.
Selv trives han godt i flere leire, holder kurs i grafikk og visuell kunst for astrofysikk-studenter, og bruker aktivt ulike kunstneriske grep rundt egen forskning og i egen formidling, være seg poesi, foto eller memoarer.
Det handler kanskje om ikke å blande kortene, men være seg bevisst mulighetene?
– Jeg er opptatt av å skrive på en måte folk forstår, både i valg av tematikk og språkbruk. For de aller fleste fagartikler blir jo veldig lite sitert, lite brukt og lite lest. Visuell kommunikasjon, som grafikken, er også interessant og kan åpne opp dørene til både nye innsikter og helt andre miljøer. Så det handler egentlig om å prøve å nå ut med budskapet sitt.
