Av Morten Mediå, Nord universitet
Publisert 4. oktober 2019 kl. 12:44
Mandag 30. september holdt Utdannings- og forskningskomiteen åpen høring i Stortinget om representantforslaget for en desentralisert høyere utdanning for kvalitet, velferd og bærekraftige lokalsamfunn. I forkant og i etterkant av høringen har debatten om universitetenes og høgskolenes autonomi rast. Hva betyr begrepet autonomi? Har autonomien noen grenser når viktige samfunnsinteresser settes i fare? Når statlige instrukser og retningslinjer ikke følges?
Begrepet autonomi brukes i følge Store Norske Leksikon innen filosofien om de som følger sin egne indre lovmessighet uavhengig av påvirkning utenfra. I moralfilosofien vil det være personer med evne til å selv bestemme sine handlinger og grunnlaget for sine handlinger. For politisk filosofi (særlig innen liberalismen) er autonomi forstått som grunnlaget for enkeltindividers politiske rettigheter, og at statens formål er at den skal bevare individenes selvbestemmelse over egne liv.
I debatten som har pågått innen universitets- og høgskolesektoren dreier det seg om hvorvidt stat, Storting eller regjering skal og kan gripe inn i beslutninger som et styre har gjort. Her har ytterpunktene vært at staten ikke kan detaljstyre universitet og høgskoler nærmest uansett, til at når viktige samfunnsinteresser står i spill at staten har plikt til å gripe inn. Rent prinsipielt er det vel ingen som ikke mener at universiteter og høgskoler skal være autonome. Men all autonomi har vel noen grenser?
Hva skjer når beslutninger tatt i et universitetsstyre bidrar til å danne samfunnspresedens på måter som ødelegger tilliten som samfunnet bygger på? Et eksempel på dette er fusjonsplattformen mellom Høgskolen i Nesna, Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord-Trøndelag som styret i Nord universitet få år etter at den er underskrevet ser bort ifra. Er ikke en fusjonsavtale en kontrakt? I følge jurister så har ikke fusjonsavtalen noen juridisk status. Men moralsk og etisk har den stor status både for de partene som en gang underskrev avtalen og for alle andre i samfunnet vårt som en gang har inngått en avtale. Hva skjer med samfunnet vårt hvis avtaler og kontrakter ikke lengre gjelder? Hvis man etter et par tre år sier at nå har det gått så lang tid at avtalen ikke gjelder lengre. Signalet det gir er at ingen kan stole på inngåtte avtaler. Da vil jeg påstå at det blir kaos i samfunnet. At man ikke kan stole på det politikere sier eller lover er jo ikke noe nytt. Likevel har også både tidligere ministre og statssekretærer i arbeidet og implementeringen av universitets og høgskolereformen sagt at det i framtida skal bli færre institusjoner, men ikke færre studiesteder.
En annen viktig del av samfunnskontrakten vi som enkeltmennesker og organisasjoner har for å være autonome er at vi følger lover, instrukser og pålegg som er gitt. Hvis de brytes får det konsekvenser. Styret i Nord universitet vedtok i januar 2019 at den endelige studiestedsutredningen skulle følge utredningsinstruksen. Formålet med utredningsinstruksen er: «å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak, som for eksempel reformer, regelendringer og investeringer». Videre at: «Det er viktig at statlige beslutninger er velbegrunnede og gjennomtenkte. Ufullstendig eller manglende utredning øker risikoen for at det fattes beslutninger som ikke kan gjennomføres, som gir uønskede virkninger eller som innebærer sløsing med samfunnets ressurser». Til tross for styrets gode intensjonene så er ikke de forventede effektene og konsekvensene som de foreslåtte løsningene har utredet. Her er det lite eller ingenting om hvordan grupper av ansatte skal ivaretas på en god måte eller hvordan studentenes behov skal ivaretas. Utredningen omtaler så å si ingenting om vesentlige risikoer knyttet til forslaget, og håndtering av disse. Den følger ikke en gang minimumskravene til en utredning som instruksen beskriver. Her har kort og godt ledelsen eller styret ved Nord universitet fulgt en statlig instruks.
Når viktige samfunnsinteresser står på spill så kan enkeltindividers eller organisasjoners autonomi settes til side. Myndighetene må gripe inn fordi beslutninger som enkeltindivider eller organisasjoner tar er fører til at samfunnets mål ikke kan nås. Hva har så dette med Nord universitets styre sin beslutning om å legge ned studiestedene Nesna og Sandnessjøen å gjøre? Her handler det om samfunnets behov for kvalifiserte lærere, barnehagelærere og sykepleiere som en basis for lokalsamfunn og Norge som helhet. Skole og helsetjenester der folk bor og arbeider er nøkkelen for at samfunnene og verdiskapingen der kan skje. Uten disse samfunnene så ville viktige eksportprodukter som for eksempel oppdrettslaks, elektrisk kraft og aluminium ikke bli produsert. Både nasjonalt og regionalt er det allerede stor mangel på lærere, barnehagelærere og sykepleiere. Prognosene for framtida viser oss mangelen bare blir større. Så hevdes det av Nord universitet selv at det satses på Helgeland. At en lærerutdanning i Mo i Rana skal rektrutere og utdanne flere lærer på sikt. Hvordan vet de det? Kan de se inn i framtida? I en tid da behovet for lærere, barnehagelærere og sykepleiere er større enn noen sinne er det ikke tida for å eksperimentere viktige profesjonsutdanninger, eller kutte tilbud.
I mitt hode går det an å ha to tanker eller prinsipper der samtidig. Den ene er at universiteter og høgskoler skal være autonome og at staten ikke skal blande seg inn i detaljer. Den andre tanken eller prinsippet er at når viktige samfunnsinteresser står i fare eller viktige lover eller instrukser brytes så er det statens plikt å gripe inn. I min verden er universiteter og høgskole sin samfunnskontrakt å holde seg til lover og instrukser og drive slik at samfunnet får løst sine oppgaver.
LES OGSÅ:
