Det var en høyskole de skulle hatt på Nesna, ikke en universitetscampus

Av Per Nyborg, Forskerforbundets leder 1972-1977

Publisert 18. juni 2019

For meg framstår strukturreformen som et feilgrep, skriver Per Nyborg, tidligere leder av Forskerforbundet.

Høyskolenes yrkesutdanninger har en lang historie. De har spilt en viktig rolle i utviklingen av samfunnet vårt, særlig utenfor de store byene; for næringsliv og forvaltning, for skole og helsestell. Nå blir høyskolenes nærhet erstattet av universitetenes internasjonalisering. Dette skjønner nå alle på Nesna og i Namsos, nå som Nord universitet vil nedlegge disse studiestedene.

Per Nyborg

Fra 98 til 26 statlige høyskoler

Mot slutten av 1980-tallet hadde Norge rundt 200 høyskoler, et flertall av dem med færre enn 400 studenter. Hernes-utvalgets innstilling fra 1988 la grunnlaget for høyskolereformen i 1994, da 98 statlige høyskoler ble slått sammen til 26.
Ved revisjonen av universitets- og høyskoleloven i 2002 ble det besluttet at høyskoler kan søke om opprykk til universitet. Overgangen til universitet betyr større vektlegging av forskning, dette har konsekvenser også for undervisningen. Kortere, yrkesrettede utdanninger får mindre oppmerksomhet, forskning fortrenger erfaringskompetanse som basis for undervisningen.

Les også: Uten tilbudet i Nesna, kunne Ragnhild Brodersen aldri vært student. Nå vil rektor legge ned studiestedet.

Lokale hensyn

I 2015 kom stortingsmeldingen om strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren. Her varslet regjeringen at flere av de statlige høyskolene ville bli slått sammen med ett av universitetene. Andre statlige høyskoler ville bli slått sammen med hverandre. Stortingskomiteen på sin side viste til at etablering av høyskolene var et av våre viktigste virkemidler for å sikre næringslivet i distriktene høy kompetanse og at høyskolenes samfunnsoppdrag først og fremst har vært å utdanne kandidater til de brede profesjonsfagene: Vi trenger lærere, sykepleiere, barnehagelærere, ingeniører og andre profesjoner med høy kompetanse. Men bare Senterpartiets representant uttrykte bekymring over at vi var i ferd med å avvikle høyskolene som distriktspolitisk virkemiddel.

Mangler kortere høyere utdanning

Foruten Samisk høgskole er det nå bare høyskolene i Volda og i Østfold som fører høyskoleoppdraget videre: nærheten til region og lokalt næringsliv. De har til sammen 10 000 studenter. Vi har også 21 private høyskoler med til sammen 15 000 studenter, men de fleste er ganske små og bare fire er lokalisert utenfor Oslo. Universitetssektoren har på sin side over 250 000 studenter. Høyere utdanning er blitt synonymt med akademisk utdanning.
Etter at de fleste statlige høyskolene forsvant, er det blitt en ubalanse i forholdet mellom akademisk utdanning og yrkesrettet utdanning i vårt utdanningssystem. Selvfølgelig har vi akademiske utdanninger som også er yrkesrettet, men vi mangler kortere, høyere utdanning basert på erfaringskompetanse. Det var en høyskole de skulle hatt på Nesna, ikke en universitetscampus. For meg framstår strukturreformen som et feilgrep.

Les også: Det indirektes problem

Universitetstanken ble ledende

Men det begynte tidligere; med vår nasjonale oppfølging av Bologna-prosessen gjennom kvalitetsreformen fra 2003. En basis-idé bak Bologna-prosessen var å erstatte de lange universitetsutdanningene med et to-trinns gradssystem og skape nye muligheter for å komme ut i arbeidslivet også med kortere utdanninger. Selv deltok jeg aktivt i utviklingen av Bologna-prosessen de første årene. I prosessens tidlige fase kunne jeg rapportere at vi i Norge hadde et stort antall to- og treårige yrkesrettete utdanninger ved våre høyskoler.
Kvalitetsreformen ville ikke ha det slik. Politisk press fra høyskolerektorer og distriktsrepresentanter i Stortinget åpnet for at høyskolene kunne søke om opprykk til universitet. Høyskolegradene ble omgjort til bachelorgrader, og det var fritt fram for høyskolene å utvikle master- og doktorgrader. For ledelsen ved høyskolene sto ikke lenger profesjonsutdanningene sentralt – universitetstanken ble ledende.
Nå har vi fått universiteter over hele landet. De har andre målsettinger enn de tidligere høyskolene hadde. I den internasjonale konkurransen blir både Nesna, Namsos og andre lokale utdanningsmiljøer for små.

Se til Danmark

Måtte det gå slik? Slett ikke. Mange andre land i Europa har satset på å supplere sine lange akademiske universitetsutdanninger med kortere, yrkesrettete utdanninger (higher vocational education, professional bachelors). Et nærliggende eksempel er Danmark:
Erhvervsakademiene i Danmark tilbyr 2-årige erhvervsakademiuddannelser og 3½-årige professionsbacheloruddannelser innenfor it-faglige, merkantile og tekniske områder, design, serviceproduksjon, helsefag og ledelse. Utdanningene er praksisrettet og avspeiler arbeidsmarkedets behov. De foregår i tett samspill med arbeidslivet, oftest rettet mot jobb i små og mellomstore bedrifter. Danske profesjonsbachelorutdanninger kan gi eksempler for mulige faghøyskoleutdanninger i Norge.
Også professionshøjskolene utdanner profesjonsbachelors, mest på områder som er et offentlig ansvar som ergoterapeut, ernæring og sunnhet, laborant, lærer, sykepleier og administrasjonsbachelor. De danske profesjonshøyskolene synes å ha mye til felles med norske høyskoler slik disse var før kvalitetsreformen. Alt i alt har Danmark et mye større tilbud av korte, yrkesrettede høyere utdanninger enn vi har i Norge.
Den danske lovgivningen er utformet slik at et fullført løp til profesjonsbachelor kvalifiserer for opptak til relevante masterutdanninger ved et universitet. Hele tertiær sektor i Danmark omtales som videregående uddannelser, og studentene er likestilte. Danmark benytter ett felles poengsystem (ECTS ) for erhvervsakademiene, profesjonshøyskolene og universitetene. Slik er høyere yrkesfaglig utdanning i Danmark og universitets- og høyskole-utdanningene deler av et felles system for høyere utdanning (videregående uddannelser). Slik burde det bli også i Norge.

Les også: