Av Siri Lindstad
Publisert 19. mars 2025 kl. 11:23
I noen år bodde jeg i en av landets mindre byer, der man gikk fra den ene enden av sentrum til den andre på sju minutter. Og likevel hadde denne byen en flanør, en mann som kunne vandre i timevis gjennom byen. Han var yngre enn meg, alltid veldig velkledd, gående i et bedagelig tempo, med et hyggelig smil og et våkent blikk. For meg ble han bekreftelsen på at også denne lille byen hadde sine urbane kvaliteter.
Jonny Aspen
Byen som erfaring
Cappelen Damm Akademisk
242 sider
Veil. pris: kr 369
Så hva kjennetegner disse kvalitetene? Jo, først og fremst møtet mellom på den ene siden det hverdagslige og trivielle, og på den andre siden det uforutsigbare og overraskende, ifølge Jonny Aspen. Han er idehistoriker og professor i byteori ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Tidligere har han vært med på å gi ut Den vitale byen, en teoritung bok om byplanlegging. Med Byen som erfaring ville han skrive mer konkret og erfaringsnært. Dermed gjør Aspen som flanøren og rusler rolig gjennom bylivet, med alle sanser åpne. Metoden er fenomenologisk, altså med vekt på hvordan vi erfarer verden.
Det er en åpen og essayistisk anlagt bok, mer egnet til å sette tanker i gang enn å formulere konklusjoner. Men jeg blir revet med i Aspens stadige stopp blant både byteoretikere og skjønnlitterære forfattere. Lesingen blir i seg selv en opplevelse og en påminnelse om hvor godt det er bare å være – i en tekst, i en park, i en by. I pulsklokkenes tid er denne tilsynelatende formålsløse vandringen en radikal handling, et memento om at det finnes et liv bortenfor konsum- og konkurransesamfunnet.
Og når vi nærmer oss slutten av boken, forstår vi at vandringen likevel ikke var helt uten mål. Det foregår en banalisering av bykulturen, hevder Aspen. Byene blir mer og mer like hverandre, den konformsøkende middelklassen tar over, og du finner de samme kjedene overalt. Bylivet blir forutsigbart, og kan vi da lenger snakke om et virkelig byliv? Hvor skal den søkende flanøren feste blikket?
Jeg blir revet med i Aspens stadige stopp blant både byteoretikere og skjønnlitterære forfattere.
Aspen konkretiserer sin kritikk ved å peke i retning av Fjordbyen-prosjektet i Oslo, «som en filmkulisse» der ingenting overraskende kan skje, og som er et godt eksempel på det han kaller «zombie-urbanisme». Beskrivelsen hans får meg til å tenke på demenslandsbyene som vokser fram, velsignet være dem, der målet er omgivelser som skal gjøre hverdagen minst mulig skremmende for beboerne. Men vi andre kan kanskje utsette flyttingen dit så lenge det går? Vi som har en hjerne der det enn så lenge tikker og går som det skal, trenger vel noe annet, ikke bare for å stimulere hjernecellene, men også for å stimulere sjela.
Selv om Aspens bok i første omgang nok henvender seg til de som driver med byplanlegging, har den altså noen kvaliteter som gjør at den favner bredere enn som så. I sin sirkling rundt hva som kjennetegner et godt byliv, diskuterer den i bunn og grunn også hva som kjennetegner et godt liv. Er det virkelig et harmonisk og behagelig liv uten friksjon og uønskede endringer? Vokser vi ikke bare på å la oss brytes mot hverandre? Når lot du seg sist inspireres av flanøren og tok en annen vei hjem, bare for opplevelsens skyld?
Byen som erfaring blir i så måte et velformulert spark bak til å logge seg av rutinene, få på seg skoene og vandre langsomt gjennom byen, samme hvor stor eller liten den måtte være.
