Av Tellef S. Raabe
Publisert 25. mai 2021 kl. 11:08
Religion har aldri stått svakere i Norge enn i dag. Mediene har aldri vært så gjennomgripende som i smarttelefonenes tidsalder. Hvordan har denne utviklingen fortonet seg de siste femti årene? Trolig er ingen bedre egnet til å besvare spørsmålet enn professor emeritus Knut Lundby.
Gjennom pandemien har Lundby skrevet en lettlest og kort, men like fullt omfattende bok. Den kan sies å oppsummerer hans egen forskerkarriere. Lundby refererer nemlig til hele 31 av sine egne publikasjoner, fra magisteravhandlingen Sekularisering i Norden (1974), via Religiös förändring i Norden (1985), til Religion Across Media (2013), og en imponerende rekke ferske artikler.
Religion i medienes grep er dog på ingen måte en introspektiv affære. Eksemplene over er bare ment å illustrere at Lundby bokstavelig talt har levd og åndet for hvordan medier har påvirket religion i hele sitt voksne liv. Problemstillingene som drøftes, har vært sentrale i hans arbeid som journalist, redaktør, forsker og gjennom hans kirkelige engasjement. Bokens store styrke er at Lundby er så kunnskapsrik og belest – mer enn seks hundre skriftlige kilder siteres – samtidig som han formidler denne informasjonen på en kortfattet og begripelig måte.
Leseren geleides gjennom sentrale utviklingstrekk fra 1970 til i dag. Fra et norsk ståsted beskrives viktige verdensbegivenheter, som sees i sammenheng med teknologi-, medie- og idémessig samfunnsutvikling. Den som vil gå i dybden, henvises til fotnoter og det hendige innholdsregisteret, men beskrivelser av alt fra algoritmer til medieøkonomi er presise og oppdaterte. Det eneste ved boken som virker utdatert, er at Sylvi Listhaug fremdeles omtales som nestleder i Frp. Selv koronapandemiens konsekvenser drøftes.
Boken er viktig, rett og slett fordi samfunnsendringene er så omfattende at vi blir fartsblinde for konsekvensene. I 1970 var 94 prosent av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. I dag er andelen 69 prosent, men bare 30 prosent av befolkningen «tror på Gud». Mot slutten av 1960-årene kom de første muslimene til Norge. I dag utgjør gruppen nærmere fire prosent av befolkningen. Tre av fire nordmenn mener at religion bidrar til konflikt heller enn fred, og «de forventer at nyhetsmediene har et tilsvarende kritisk søkelys på religion».
Religion i Norge er blitt kontroversielt, og medienes rolle i å stimulere flere til å forlate all religion er undervurdert, fremholder Lundby. Han har, ifølge seg selv, anlagt «et nøkternt blikk på dette». Denne leseren bifaller vurderingen. Til tross for sin religiøse bakgrunn og kirkelige engasjement er Lundby gjennomgående deskriptiv. Samtidig skimter man, mellom linjene, en varm humanisme når kvinnekamp, seksuelle minoriteters rettigheter og medienes behandling av innvandrere beskrives.
Seks av bokens kapitler dekker ulike tidsperioder, og hvert kapittel vektlegger to eksempler som effektivt illustrerer en utvikling. Den ene er NRKs radioandakter, som i 1970 fylte hele sendeflaten i 20 minutter. I dag er radioandakten tildelt distriktsprogrammet i P1, og gis kun tre minutter som del av morgensendingen.
Det andre eksempelet som trekkes frem i hvert kapittel, er avisenes dekning av islam. I 1970 ble muslimer knapt omtalt i norsk presse, mens det i 2020 var flere oppslag om islam enn om kristendom i norske nyhetsmedier under ett. I 2015 skrev faktisk VG ti ganger flere saker om islam enn om kristendom. Dekningen «er ute av proporsjoner i lys av antallet muslimer i Norge», og «fortegnet ved mangel på nyanser».
Lundby beskriver godt hvordan saker om religion må «fremstilles i sekulært språk» for å ha nyhetsverdi, slik avisene forstår det. Det innebærer gjerne et element av konflikt som religiøse aktører ikke alltid kjenner seg igjen i. Medienes «konfliktjag» har bidratt til fremmedfrykt, men har også drevet frem progressive endringer i både Kirken og samfunnet. Det er interessant å bli minnet om at religionsfrihet først ble innskrevet i Grunnloven i 2012, og at Norges første kvinnelige biskop ble innsatt i 1992. Slike interessante fakta fremkommer hyppig gjennom bokens 212 primærsider, og de settes i en større kontekst. I 2019 hadde kvinner alle ledende stillinger i Kirken, inkludert preses i bispekollegiet, for et flertall av kvinnelige biskoper.
Selv om bokens konklusjon står skrevet på omslaget, skiller Lundby tydelig mellom offentlighetens syn på religion og det private. «Individuell religiøsitet har mange kilder og tar ulike former». Mediene har derimot grep om religionens offentlige framtoning. Hvordan dette har skjedd, er svært engasjerende lesning. Det er fortellingen om hvordan Norge ble et mediemettet og sekulært samfunn.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
