Joda, katekismen kan være artig!
LUKK
Annonse
Annonse

Joda, katekismen kan være artig!

Av Aasne Jordheim

Publisert 21. september 2022

En levende skildring rundt det som en gang var inngangsbilletten til den voksne verden.

Jon Haarberg

Historien om Norges viktigste bok. Katekismen

Universitetsforlaget, 2020

312 sider

Veil. pris: kr 449

I nesten 450 år pugget og slet norske barn med Luthers lille katekisme, fra 1537 til 1969. Utgangpunktet var at Luther fant ut at alle kalte seg kristne, men verken folket eller prestene kjente særlig til den kristne lære; et opplæringsprogram måtte derfor til. Katekismen består av fem deler (alle delene, «partene», er gjengitt bak i boka): de ti bud (med en kort forklaring), trosartiklene, bønn (fadervår med forklaring), dåp og nattverd. Målgruppen var barn fra åtte til ti år, og fremstillingsformen er spørsmål og svar, som fra 1739 skulle kunnes utenat. Fra og med 1827 måtte kunnskapen sitte inntil to år etter konfirmasjonen. Katekismen kom i mange, mange opplag og utgaver, og sammen med den hører også forklaringene. Vi leser om Pontoppidans, så biskop Bangs versjon (den siste og 38. utgaven kom i 1976). De ble pugget de også, slik som katekismen.

Luther skrev teksten «nærmest i desperasjon», skriver Jon Haarberg. Haarberg er professor i allmenn litteraturvitenskap og har nå skrevet historien om boka, som han, antakelig med rette, men også ut fra en glede over å sette ting ørlite på spissen, karakteriserer som Norges viktigste bok. Med det mener han ikke å si at han deler Luthers oppfatning om at det var frelsen som sto på spill, og at det derfor var nødvendig med et slikt storstilt indoktrineringsprogram som katekismepuggingen innebærer. Nei da, det er fordi «den inntar en særstilling i norsk kultur»; boka har en viktig virkningshistorie, og det er den Haarberg inviterer oss inn i: «Den unnselige lille boken befordret både leseferdighet, nasjonalt fellesskap og bokkultur», skriver han til slutt, etter at vi har vært med på en svært interessant reise gjennom flere hundre år. Det er en bokhistorisk presentasjon vi får.

Annonse

Hva er så bokhistorie? I epilogen snevrer Haarberg det inn, og lar det være fortellingen om boka som et materielt produkt, der han ser på katekismen som en forløper for boktrykk og skriftkultur. Men bokhistorie kan forstås videre, som fortellingen om hele det litterære kretsløpet til en gitt bok, fra forfatter til leser, via oversetter, forlegger og boktrykker – og alt dette inni en tidsånd, kan vi sikkert også si. Nå er det faktisk dette utvidede perspektivet Haarberg selv arbeider ut fra. Hans bok dreier seg om katekismens bruk og mottakelse i Norge (som er i union med Danmark).

Det kan synes som om bokhistorie alltid må bli mange historier, i hvert fall når det gjelder gamle bøker og utgaver. Historien om hvordan bokkulturen kommer til uttrykk i Norge på 1600-tallet, er knyttet til leseferdigheter, lærdomssentrene og boktrykkerkunsten. Hvorfor kom det en boktrykker til Norge rundt 1640? Hvorfor får klokkeren en så sentral rolle? Med Haarberg som veiviser får vi mange interessante fortellinger, som man blir dratt inn i, inntil de plutselig er over, og vi er på vei inn i en ny. Slik blir det antakelig når man bare sitter på noen biter av historien. Er det derfor han i kapittel 5 prøver seg på et overordnet perspektiv, nemlig å se hvilken samfunnsforståelse Luther bygger på, og hvordan forholdet mellom kjønnene skal forstås? I hvert fall er han ikke helt på hjemmebane her. Dette kapitlet, pluss det neste, som handler om andre typer katekismer, viser en forfatter som brer seg utover, som fra et smalt spor gir oss noen smett hit, følger et sidespor dit – og det kan være interessant, for Haarberg er god til å få det til å gli. Men det er ikke før vi nærmer oss vår tid, og når han igjen kommer inn i sitt eget fagfelt, at det blir mer tyngde over kunnskapen.

Konfirmasjonen er en arv fra katekismeopplæringen, slik også skolen er det. Med opprettelsen av allmueskolen lærte barna å lese (etter hvert også noe skriving og regning), og katekismen fungerte som ABC og lesebok. Allmueskolen kom med et fornyet mål for barnas trosopplæring; da skulle de også forstå teksten. Men gjorde de det?

Det gjorde de nok ikke. Haarberg viser hvordan lærdommen var ulidelig, den var kjedelig og forbundet med skam og pine. Med eksempler fra skjønnlitteraturen får vi gløtt inn i dette. Han trekker også inn seg selv som fortolker og vitne. Fra sin tid på realskolen kan han vagt huske en undervisning i katekismen, som var gørrkjedelig og noe å gjøre narr av. Mange av kommentarene denne boka er fylt med, er antakelig blitt fargelagt av denne erfaringen, pluss av konklusjonen som sier at Luther ikke lenger snakker til oss. Det er ikke lenger den samme Gud, sier han, eller den samme religion; og lett og ledig fører Haarberg oss frem dit. Jo mer forfatteren har å gå på, jo mer er han i stand til å formidle historien innenfra, gjennom spenstige kommentarer og analyser. For eksempel slik: «Norsk bokkultur hviler på en grunnmur av katekismer.»

  • Les også: