«En effektiv og grundig gjennomgang av ny modell for det norske tros- og livssynsfeltet.»
LUKK

«En effektiv og grundig gjennomgang av ny modell for det norske tros- og livssynsfeltet.»

Av Aasne Jordheim

Publisert 20. januar 2022

Til tross for bokas saklighet og likheten med nettopp en rapport, går det an å lese den som en spenningshistorie.

Det livssynsåpne samfunn startet som en visjon og endte opp som en modell. Det er en ny modell, kan Sturla J. Stålsett fortelle, «for relasjonen mellom myndighetsutøvelse og tros- og livssynspraksis i det norske samfunnet». Staten spiller jo en rolle med hensyn til hvordan religion skal komme til uttrykk i samfunnet.

Fakta
Sturla J. Stålsett
Det livssynsåpne samfunn
Cappelen Damm Akademisk, 2021
180 sider
Veil. pris: kr 349
At den skal det, faller innunder menneskerettighetene. Stålsett, professor ved MF vitenskapelig høyskole, ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som fant på og lanserte begrepet om det livssynsåpne samfunnet (2010–2013). Det kom til verden i en NOU-rapport med samme navn som den boka han har skrevet nå. I 2021 fikk Norge en ny trossamfunnslov. Den kan ses på som «en milepæl i nyere norsk tros- og livssynspolitikk», forklarer Stålsett, og den er ment nettopp å fremme «det livssynsåpne». Men klarer den å gjøre det, inneholder den klare og tydelige nok retningslinjer til å være virksom i praksis? Så bør i hvert fall modellen presenteres ordentlig, og det er derfor vi får denne boka.

Stålsett er effektiv i sin formidling. Til tross for at vi har å gjøre med et felt som er svært bevegelig og med aldri helt klare definisjoner (for eksempel: hva er religion?), er måten han går frem på, overbevisende. Han presenterer en rekke spørsmål, viser frem aktuelle debatter, konflikter, problemstillinger, og så rydder han seg vei gjennom dette. Han redegjør også kort for teorier og begreper, kommer med korte drøftelser underveis. Slik får han både ryddet og beholdt det bevegelige. Gjennom noen av spørsmålene han stiller, ser vi at han fortsatt er med i debatten. Hans posisjon er jo å være både innenfor, som forfatter av NOU-rapporten, og utenfor, siden han ikke har vært med på utformingen av loven.

Annonse

Til tross for bokas saklighet og likheten med nettopp en rapport, går det an å lese den som en spenningshistorie. Joda, det går an. I hvert fall et stykke uti; for når posisjonene er blitt presentert og trådene samlet, blir det faktisk litt spennende. Det er fordi Stålsett har beredt grunnen godt; de klare linjene han har brukt de første kapitlene på å tegne opp, kan nå drøftes i lys av hverandre. Spørsmålet dreier seg om hvor god modellen er, eller hvor virksom loven kan være. Her er det to hovedretninger som står mot hverandre: den liberale med vekt på individ og rettigheter, og den kommunitaristiske, som er verdi- og fellesskapsorientert. Hvordan befatter den livssynsåpne modellen seg med et slikt konfliktpotensial? Hva gjør den bedre enn andre modeller? Og selvsagt, hvor er det den kommer til kort?

Boka er altså en redegjørelse, derfor hele tiden saklig. Så når den ikke er det, som vi finner tre tilfeller av, blir det veldig synlig. Sylvi Listhaug blir karakterisert som lys og myndig, tidligere biskop Finn Wagle holder «flammende forsvar for kulturarven» og historieprofessor Terje Tvedt «raljerer». Fordi Stålsett ikke klarer å dy seg? Slik viser han i hvert fall at det alltid er verdier i sving, noe Stålsett selv understreker i boka. Modellen om det livssynsåpne går ut fra at sekularisme, som av andre kan anses som nøytralt, også er verdibestemt. Det finnes ikke noe nøytralt å se ting ut fra. Det er vel også derfor det er mulig for en rapportlignende bok å bli litt spennende.

Forskerforum anmelder hver måned fagbøker skrevet av forskere. De finner du her.